av TRIST, MEN SAMTIDIG VELDIG BRA KONSERT SOM AVSLUTNING FOR KLUBBEN
Så var kvelden kommet. Kvelden som skulle bli avslutning for jazzklubben i Nittedal. Det har vært 32 år med masse flott musikk og masse hyggelige minner. Det kan nok både jazzglade Nittedøler som har besøkt klubben, musikere som har gjestet klubben og vi som satt i det siste styret skrive under på. I og med at jeg også har vært musiker her, tør jeg påstå at publikum i Nittedal har vært blant de aller mest lydhøre når jeg sammenligner med mange andre jazzklubber i inn- og utland. Da er det på sin plass med klump i halsen, men også et stort og samstemt TAKK fra oss i styret både til gjester og musikere. Det har vært en glede å sitte i styret og bidra til at klubben ble holdt i live så lenge, men nå er det altså definitivt over. Dessverre.
Kveldens konsert ble en verdig avslutning. Ella og Django levde på samme tid, hun i USA, han i Frankrike. Begge ble verdensberømte og begge satte uutslettelige spor etter seg i musikkens verden, men de møttes aldri så vidt vi vet. Ella Fitzgerald levde fra 1917 til 1996. Hun blir av de fleste regnet som den aller beste kvinnelige vokalisten innen jazzen. Hun ga ut over 200 album og fikk Grammy prisen 13 ganger. Ingen annen har oppnådd så mye innen jazzen. Sammen med Louis Armstrong innførte hun en ny måte å synge på; såkalt scat-sang. Det betyr at vokalisten «bare» lager lyder i stedet for å synge ordene. I en viss grad kan man si at de lar stemmen bli et instrument. Django Reinhardt levde fra 1910 til 1953. Han var sigøyner og bodde i en campingvogn. I 1928 tok det fyr i vognen og Django ble kraftig forbrent. Han lå nesten ett år på sykehus og mistet bevegelsen i lillefinger og ringfinger på venstre hånd. For en gitarist må det være noe av det verste som kan skje, men Django klarte å trene opp de tre andre fingrene og han utviklet en så suveren teknikk at gitarspillet hans fortsatt regnes som det aller beste. Det førte til at band a la Hot Club de Norvege og tilsvarende i mange andre land tok opp hans musikk og hans spillestil.
Majken Christiansen har gjestet Nittedal mange ganger og hun gir oss alltid store musikalske opplevelser, full av sjarm og humør. De tre i bandet var Gildas Le Pape og Magne Føreland på gitarer pluss Jens Fossum på bass. Gitaristene bytter på å spille solo, og de leverte den ene fenomenale soloen etter den andre. Jens holdt seg mye av kvelden i bakgrunnen med stødig bass-spill, men han slapp til i noen veldig fine solopartier.
Første sett startet med Ellas aller første plateinnspilling, A tisket, a tasket. Så fulgte Djangos nydelige Minor Swing. Deretter kom de som perler på en snor mange av de aller største og mest kjente låtene med de to store artistene. De fleste låtene i Djangos stil går fort, eller enda fortere! Da ble det veldig fint å også få høre et par langsomme låter med litt bluespreg. Black Coffee er en slik låt og den ble en super avslutning av første sett.
I pausen kom Gunnar Eigeland på scenen. Han har lang fartstid i styret i klubben og som fast gjest på nesten alle konsertene klubben har arrangert. I kveld fikk hver av oss i sittende styre blomst og hyggelige ord. Det satte vi veldig stor pris på. Leder i klubben, Håkon Røvang, var dessverre ikke til stede på konserten.
Da samtlige gjester reiste seg og svarte med taktfast applaus måtte nok flere av oss tørke en tåre eller to i øyekroken. Tusen takk!
I andre sett fikk vi blant annet høre Tanta til Beate. Lillebjørn Nilsen fenomenale låt som er en hyldes til Django og gitarjazzen. Veldig bra spilt og sunget, selv om Majken beklaget at norsk ikke er morsmålet hennes. Men hva gjør vel det, vi elsker hennes dansk-norske språk og hennes utstråling på scenen. Vi fikk også høre Ellas How high the Moon der Ella leverte en scat-solo som har blitt legendarisk. Majkens versjon har absolutt ikke noe å skamme seg over. Den var helt fenomenal, den også. Og det var ikke det minste rart at hun ble andpusten mot slutten av låten. Da passet det godt å roe det hele ned med den danske Svantes lykkelige dag. Den er mye mer kjent for strofen –«og om litt er kaffen klar». Langsom og nydelig.
Som vanlig, svarte publikum med stående applaus og vi fikk en utrolig swingende versjon av It don´t mean a thing if it ain´t got that swing. En av de aller mest kjente låtene skrevet av Duke Ellington.
Med det var siste konsert i Nitedalens Jazzclub gjennomført.
Vi i styret håper og tror at publikum er enige i at det ble en verdig og fin avslutning. Som før nevnt, ønsker styret å takke alle som har gjestet konsertene våre i alle år. Vi ønsker dere alt godt og ber dere ta godt vare på dere selv. Og lytt gjerne til litt god jazz på radioen eller cd-spilleren av og til!
For styret,
Svein Fagersand
Tekst og bilder.
Bildet av styret som får blomster av Gunnar er tatt av Frank Riley.
