av 
Caledonia Jazzband er etter min mening ett av de aller mest spennende bandene i landet. I alle fall for oss som liker den gamle jazzen som hadde sitt utspring i New Orleans. Lager du en miks av tyske marsjer, afrikanske og sydamerikanske rytmer og blander inn litt swing så begynner det å nærme seg den fascinerende, rullende New Orleansrytmen. Da er det omtrent umulig å sitte stille, og smilet brer seg nesten rundt hele hodet. I alle fall for min egen del. Likevel ble denne kvelden også litt trist for meg. Av en eller annen grunn kom det bare ca. 30 gjester for å høre bandet. De burde trukket minst det dobbelte! Og så må jeg innrømme at frykten for at dette kanskje blir den nest siste konsert i klubbens lange historie ga meg en stor klump i halsen.
Bandet består av Carl Petter Opsahl, klarinett, bassklarinett og hyggelig prat mellom låtene; Eistein Huseby, trombone, Anders Aarum, el-piano; Eivind Ellingsen, gitar; Christian Frank fra Hakadal, bass og tuba samt Bjørn Olufsen, trommer. Både Eivind og Eistein synger og korer og det gjør de veldig bra. Alle 6 byr på den ene spennende soloen etter den andre, og spillegleden boblet så de tre i front på scenen både danset og hoppet. Veldig gøy både å se og høre for oss i salen.
Første sett startet med en låt som er mest kjent med Fats Domino (født i New Orleans, naturlig nok!), I´m walking. Både Carl Petter og Eistein komponerer fine, egne låter. Vi fikk høre Carl Petters gyngende Freedom, som er en hyldest til Nelson Mandela. Veldig bra. Senere spilte de Eisteins komposisjon My Stockholm. Nydelig låt med blandinger av diverse rytmer. Spennende. Vi fikk også høre Carl Petters Nardus. Langsom og vakker melodi med nesten trolske klanger. Ett parti gikk med bare klarinett og orgel. Stemningsfullt så det holder!
Andre sett startet med Carl Petters The blue Tree. Utrolig swingende shuffle med kjempefin bassgang gjennom hele låten. Eivind synger også på fransk og vi fikk blant annet høre Mama Rosin i cajunrytmer. Det ga trampeklapp fra publikum både underveis i låten og etterpå. Utrolig bra. Og det stoppet ikke der. De fortsatte med sprelske Chicken med Eivind på vokal og Eistein på kor. Salen nesten kokte av karnevalrytmer og danseglede. Etter ønske fra salen fikk vi When the Saints som siste annonserte låt, i de herlige, rullende rytmene og med en veldig spennende trommesolo mot slutten. Naturlig nok nektet publikum å slippe bandet av scenen, så vi fikk den swingende låten Caledonien som ekstranr.
Jeg må innrømme at jeg var temmelig nære himmelen i disse to timene. Det er å håpe at resten av publikum følte det samme.
Neste konsert kombineres med årsmøtet. Det er 26. januar. Da kommer Reidar Myhres «Louis Prima» Band. Reidar Myhre spiller saxofoner, og har en ganske så kjent søster som nok de fleste har hørt om. Møt opp!
Og bare for å gjenta meg selv: Meld dere til verv i styret, og kom på årsmøtet.
I mellomtiden ønsker styret alle nittedøler en riktig god jul.
For styret, Svein Fagersand, tekst og foto.
