Konsert med A Twist of Cole 27. februar 2019

MUSIKALSKE PERLER PÅ EN SNOR FRA DE SISTE 100 ÅRENE

Nathaniel Adams Coles ble født 17. mars 1919. Han fikk tidlig kunstnernavnet Nat King Cole. Dessverre ble han bare 45 år gammel, men han rakk å utgi en rekke verdensslagere som kommer til å leve omtrent til evig tid. Undertegnede har lest ett eller annet sted om en avtale han og den minst like berømte Oscar Peterson inngikk i starten av artistlivet. Begge sang, begge spilte piano og begge var svært dyktige. Nat kanskje et lite hakk bedre som sanger, Oscar et tilsvarende hakk bedre som pianist. De kom til at det ville bli bedre mulighet for å lykkes hvis Nat først og fremst sang, mens Oscar først og fremst spilte piano. Og slik levde de mer eller mindre trofast mot avtalen og begge ble blant våre aller største artister inne datidens jazz og populærmusikk.

Kvartetten som ga oss en uforglemmelig kveld på NIL-huset besto av Børge Tronrud, vokal, sopran- og tenorsax; Magne Arnesen, piano; Harald Skogli, kontrabass og Magnus Eide, trommer. For virkelig å gjøre ære på 100 års jubilanten stilte Børge i hvit smokingjakke og tversover. Stilig! Børge gjør i tillegg en veldig bra jobb med å informere og låtene og om Nats liv. Han solgte utrolige 60 millioner plater, og plateselskapet ble styrtrikt. Det ble dessverre ikke Nat King Cole. Han hadde jo feil hudfarge. Uansett hvor berømt han ble, måtte han gå bakveien inn på scenen. En periode spilte han på Cuba. Der var alle mørke i huden og han trivdes godt der. Så godt at han spilte inn to plater før han dro tilbake til USA.

Børge har en stemme som passer veldig bra til denne typen musikk. Behagelig baryton og god timing. Timing er det aller viktigste for å få en låt til å swinge. Dessuten byr han på mange fine soli på de to saxofonene. De andre solopartiene er det stort sett Magne som tar på pianoet og det gjør han med både stil og finesse. Blant annet flettet han inn små drypp fra andre, kjente melodier underveis i noen av soloene. Kjempebra. Harald slapp ikke til i en eneste solo, men han gir bandet et veldig stødig grunnkomp, aldri dominerende i lydbildet, men alltid på plass til riktig tid. En slik bassist er viktig for et hvert band. Så var det trommis Magnus da: Mindre trommesett har neppe gjestet klubben tidligere (bortsett fra vaskebrettet Nitedalens Jazzband stiller med), men fy søren så mye han fikk ut av det. Han slapp heldigvis til i noen solopartier, og da spilte han med fingertuppene, neglene, håndflatene, med visper og stikker, han rakk til å med å gi seg selv noen rytmiske klask på kinnene! Gøyalt, originalt og imponerende.

I første sett fikk vi høre blant annet Sweet Lorraine, Paper Moon, Mona Lisa og Nature Boy. Den siste ble fremført av bare Børge og Magne. Vakkert. Just you, just me startet med bare Børge og bassen. Tøft! Her fikk vi ett av flere, morsomme trommebreak. Siste låt før pause var Walking my baby back home. Den handler om han som tror han har snøret i bånn, men det ender med totalt fiasko!

Andre sett startet med nydelige When I fall in love, som også ble utgitt som duett med datteren Natalie etter hans død. Deretter frisket de opp med latinske rytmer i Sway. Fin og fengende med bra solo på sopransax og piano. Også friske break fra Magnus og trommene. Så fikk vi høre en av datidens mest polulære melodier; Those lazy, hazy, crazy days of summer. Med tilløp til allsang i salen. Ikke rart den ble populær. Smile er en av musikkens aller vakreste ballader. Skrevet av Charlie Chaplin som nok er vesentlig bedre kjent som stumfilmskuespiller enn som komponist. Som ekstranr. fikk vi høre udødelige Unforgettable. Jo, dette ble en fenomenalt bra kveld i jazzklubben.