Vika Band var tilbake med konsert i Nitedalens Jazzclub 29. november, for 8. gang!

Og DET i deres jubileumsår – 25 år unge!!

Gutta begynte sine øvinger i lokaler i Pipervika i Oslo, rett ved Rådhuset. Derfor navnet og derfor også bruk av et frimerke med bilde av Rådhuset og poststempel «VIKA – OSLO» , i logoen.

De valgte seg 1950 talls jazz, men heldigvis for oss i Nitedalens Jazzclub ble det ikke ‘moderne jazz,’ men Gla’jazz / Swing Jazz. ‘Dixieland’ som det også ble kalt, fikk seg på femtitallet en oppfriskning fra det som egentlig kom fra 20 – 30 årenes New Orleans, og flere av de gamle musikerne fra førkrigstiden kom til heder og verdighet igjen.

Vika Band består av: Askjell Hjellvik(Bass) — Cato Tindberg (Treblås)— Magne Braaten (Trombone) — Poul H. Goldman (Banjo/Gitar) — Svein Fagersand (Trommer og info) — Tom Bøttger (Trompet) — Tor Haugom (Piano).

Bandet har ‘spilt over alt’ her på Østlandet, men spiller også gratis og ofte (1 – 2 ganger årlig) på Radiumhospitalet (de er litt stolte av det!). Vika Band har nylig feiret sitt 25-års jubileum på Lampeland Hotel, med 80 gjester. En fin feiring syntes trommis og klubbens sekretær Svein Fagersand.

På sitt andre besøk her i Nitedalen Jazzclub, 27.02.2008, satte de publikumsrekord. Nå i kveld var det nok noen ledige plasser på NIL-huset, men vi koste vårs nå allikevel da! 

Spillelista var mangfoldig, men ikke nødvendigvis ny:

Vika Band åpnet med nisseluer og sesong-riktig Mamma kysset nissen.

Så gikk de videre med Royal Garden Blues, men de la inn mer ‘futt og fart’ enn i de fleste ‘blues’, men ‘skitt la gå’ — det ble jo god stemning, som dessverre roet seg litt for mye i At the Jazz Band Ball.

Baby Won’t You Please Come Home fikk klapping etter hver solo, men dama forble borte så neste låt ble I Want a Girl.

Sadie Green, the Wamp of New Orleans ble presentert som en herlig blanding av ‘harem-inspirert’ og ‘New Orleans’-arrangement. Særlig bassen Askjell Hjellvik utmerket seg.

I Ain’t She Sweet slapp Cato Tindberg seg løs med en fin vokal. (Vi tar gjerne mer av den…)

Fats Wallers Honeysucle Rose fikk en ‘sad and dark’ åpning på horn (Magne Braaten), godt støttet av trompet (Tom Bøttger), før det ble løssluppen Gla’ Jazz.

Braaten, på meget myyyk vokal, henvendte seg til damene med I’m Confessing — og fikk sin fortjente applaus, som fortsatte inn i Oh You Beatiful Doll.

Sugar på Cato sin sopransax ble også en fiiin låt….

Ray Charles sang Geargia on My Mind bedre enn de fleste, men Vikas instrumentalversjon holdt da mål den og.

Washington and Lee Swing er en Dixieland basert versjon av en av de mest populære fotball-kamp-sangene i USA, originalt fra Washington & Lee University. — ‘Funka’ i Nittedal også den der, ja.

Vika Bands egen ‘kampsang’ Vika Band med Charme var heller ingen dårlig avslutning av første sett.

Fortsettelsen i andre sett ble Snømannen Kalle, som en munter vokal på hele bandet og noen av publikum!

Alabama Jubilee fulgte, før særlig Cato tro til på sin sopransax i Struttin’ With Some Barbeque skrevet av Lil Hardin Armstrong, men gjort kjent av Louis Armstrong. (‘Barbeque’ = slang for en ‘spesiell jente’ og ‘Strutting’ = utfordrende gangart)

Så kom kanskje den beste i kveld; Stranger on the Shore En deilig klarinett-låt skrevet av
Acker Bilk for hans datter Jenny, og da med hennes navn som tittel. Senere brukt av BBC på sekstitallet som kjenningsmelodi for deres serie med låtas nåværende navn. Nr. 1 på hitlistene i USA i lang tid. Lokalt klarte Cato, alene med bare comp, å ‘smyge seg under huden’ på undertegnede ! (… men tror han hadde gjort seg med litt mere amp under hele konserten, dessverre.) Uansett, hele førsterekka var jo fin i sine solo-spill da, og kompet fungerte jo også bra!

Lady Be Good med Magne på vokal, ble kjempefin, særlig støttet av en fin piano-solo fra Tor Haugom.

Muskrat Ramble = en beverliknende våtmarksrotte som sjangler seg frem, kanskje ment som en beskrivelse av Louis Armstrong and his Hot Five på vei til byen… Vika Band kjørte løpet i NIL-huset.

In the Shade of the Old AppleTree med en deilig klarinett I de dypere regioner, før hele bandet tok til vokal. Særlig dansken Poul hadde en morsom bass i en slags ekstrem ‘Delayed Echo’ effekt.

Five Foot Two, Eyes of Blue = Blåøyd liten dame? Uansett mening av tittel, en sopransax kan heve en låt!

Fats Wallers Ain’t Missbehaving fulgte. Dette er ‘rik og fyldig’ musikk i utgangspunktet. Tittel henspiller jo på ‘å oppføre seg ordentlig’, og gutta gjorde nettopp det!

Så over til noe helt annet, som beskrevet av trommis Svein; «bastskjørt påkrevet». Vel det var jo en Bossa Nova = blanding av samba og jazz fra femtitallets Brazil, men Trøbbel er nå svensk da. Uansett opphav, det låt nå bra da.

What a Differense a Day made er jo en koselig danse-låt…., men på Jazzen på NIL-huset danser vi ikke! Der skal du bare lytte (ikke snakke hele tiden heller…)

Duke Ellingtons Don’t Get Around Much Anymore i passe kvikk takt fikk oss ut av rullestolen ( i overført betydning…) og rett over i rynkefjes-modus i enda en låt The Duke ofte fremførte:   When your Smiling og jaggu med publikum også på vokal (allsang kalles det vel…)

27 låter fikk vi altså høre gjennom 2 sett og på den siste var det nok trampeklapp til at Vika Band besluttet også å ta med Battle Hymn of the Republic. Den låta var først en kampsang under den amerikanske borgerkrigen, tekst og tone skrevet av soldater i et Nordstats-regiment. Ut fra teksten ble den kjent som; John Browns Body, men så i 1861 skrev Julia Ward Howe (anti-slaveri og kvinneretts-forkjemper) om teksten til en mer ‘kristen hymne’, som frem til i dag spilles ved høytidelige, patriotiske, anledninger i USA, og altså også i Nitedalens Jazzclub.

Den satt godt og ble med oss på hjemveien med god varme innvendig, mot begynnende vinter ute. — Takk Vika Band, og på gjenhør en niende gang, om et år eller to.

PS Den siste CD’n til Vika Band gjorde seg også helt supert på lydanlegget i vår e-bil, hele veien hjem ! DS

RS.

Tekst og bilder ved:

Ragnar Strand

(Tidl. Sekretær i Nitedalens Jazzclub)