av 
IT DON´T MEAN A THING IF IT AIN´T GOT THAT SWING
Overskriften henviser til en kjent storbandlåt, skrevet av Duke Ellington i 1931. Kanskje en av de mest hardtswingene låtene i jazzens historie. Den stod heldigvis på kveldens spilleliste, og bandet annonserte at de vurderte å prøve seg som politisk parti med denne tittelen som valgspråk! Og bare for å ha nevnt det med en gang: dette ble en kveld som swingte fra første til siste tone.
Shoeshine Boys har tatt navnet sitt fra en gammel jazzlåt, som ble spilt i første sett. Bandet ble startet i 2008, og består av dyktige musikere som er utrolig unge! Det kan ofte virke som om musikere som spiller gladjazz og gammeljazz er i aldersgruppen 60 pluss. Uten å ha kontrollsjekket snittalderen på gutta i Shoeshine Boys er det nærliggende å anta at de fleste av dem er i 30 årene. Bandet bestod denne kvelden av Lasse Lømo Ellingsen, trompet, prat mellom låtene og litt vokal; Brage Rognlien, trombone; Christian Frank, klarinett og tenorsax; Sondre Dyb Berg, piano; Anders Isachsen, gitar og banjo; Hans Erik Wagner, bass og vokal og Knut Rand, trommer. Alle bidrar med dyktig samspill og imponerende bra solospill.
Første sett startet med en swingene blues, Blue Monk, med fine soli på sax, piano og gitar. Så fulgte Please don´t talk about me when I´m gone med Hans Erik på vokal. Bra. I´m confessing that I love you er en nydelig og kjent ballade. Her fikk vi en fin intro på piano og veldig fin trompetsolo. Så kom Shoeshine Boy. Kanskje mindre kjent, men gøyal låt og veldig bra spilt. På tidlig 1900 hadde New Orleans sitt bordellstrøk, kalt Araby. Naturlig nok er det skrevet en låt derfra, med tittelen the Sheik of Araby. Den gikk i høyt tempo og Lasse bød på fin vokal. Dessuten fikk vi fine soli på trombone og banjo.
Andre sett startet med kveldens eldste låt, fra 1898, Gipsy Lovesong. Fint arrangement og det swingte veldig. Bra trommebreak mot slutten av låten. Whopping Blues ble annonsert som en New Orleans-marsj . Det vil i praksis si en blanding av marsj og creolske rytmer som gynger av sted. Her bidro alle med unison roping! Gøyalt, og publikum gynget i takt! Senere i settet kom den før omtalte It don´t mean a thing if it ain´t got that swing. Det swingte utrolig bra, og vi fikk en lang og imponerende solo av Christian. Deretter roet de ned med minst like velkjente Basin Street Blues. Her imponerte Anders med kjempetøff gitarsolo ala Eric Clapton. Som siste låt annonserte de Sweet Sue, som gikk i veldig høyt tempo, og med imponerende soli fra de fleste i bandet. Publikum svarte med stående applaus, og vi fikk en swingende boogie woogie, Jump Jive An´Wail, som ekstranr.
Jo, dette ble så avgjort en vellykket og swingende start på klubbens høstsesong. Neste konsert er 27. september. Da kommer JazzMazzørene fra Trondheim tilbake. De byr alltid på topp konserter, så det er bare å begynne å glede seg.
For styret, Svein Fagersand, tekst og foto.
