Andresen/Bergli Kvartett på NIL-huset 29. mars, 2017

Andresen/Bergli Kvartett fulgte Vinter Jazz opplegget fra en måned siden, med en deilig vår-yr konsert. Lyset strømmet inn av vinduene i salen og siderommet på NIL onsdag 29. mars, langt ut i det første sett. Vi var mange til stede, men ingen publikumsrekord. Dog var det nye fjes ved flere av bordene, så det er håp om at klubben fortsetter noen år til. ( …. men klubben trenger flere medlemmer !! Meld deg på, så blir det mere Jazz !)

Andresen/Bergli Kvartett var utrulig freske i ‘frasparket’ fra første låt, deres gjennomsnittsalder tatt i betraktning…. Ivar Andresen hadde med eget piano også; en stor Roland må vite – hvem bar det inn? Han spiller nærmest ‘over alt’ ( se f.eks. : http://www.moldejazz.no/2016/forside/artister/mella–og–friends . Han er musikalsk leder i kvartetten og skikkelig pratmaker. Gutta hans fikk stadig gjennomgå; som den at: Vi er bare én yrkesaktiv. De andre tre er lønna av NAV. Trommissen Finn Torgersen (Finn-dot-no) bruker et heller ‘kompakt’ trommesett. Det er i visst tråd med det som var vanlige i den aktuelle jazz-perioden kvartetten henter det meste av sitt materiale fra; mellom verdenskrigene. Johan Bergli, på sin alt-saks, er viden kjent (se bl.a. https://tv.nrk.no/sok?q=Johan%20Bergli&filter=rettigheter ) og var også med her på NIL i februar-måned. Harald Juliussen spiller bass, med innlevelse. Han bor på Elverum og kjørte fram og tilbake onsdag for å kunne underholde oss! Både Andresen og Bergli synger nesten hele tiden også, med stemmer som vel er noe rustne, men ååå så sjarmerende.

Første sett startet uten introduksjon, med Indiana, eller egentlig ‘Back Home Again in Indiana’ (en MacDonald – Hanley låt fra 1917). Det var en fin representant for kvartettens musikkperiode. Ganske ‘fritt’ gjengitt av Andresen & Co, tok det undertegnede litt tid å gjenkjenne melodien…’ Indiana’ er forresten ikke den offisielle statssangen for delstaten Indiana. Det er On the Banks of the Wabash fra 1897. (… undertegnede har bodd i den delstaten i 10 år…)

Kvartetten trengte ikke ‘oppvarming’ som så mange andre små jazzband, og gikk rett over i I Want a Little Girl skrevet av Lill Armstrong, andre kona til Louis Armstrong. Som typisk for den tiden er det Louis som gjorde sangen kjent, men han skrev den altså ikke. Myk og innsmigrende saks, uten forsterker må vite. Det var dessverre ikke det samme behagelige lydnivået i store deler av første sett….

The Lady is a Tramp var en av jazzmelodiene som fikk ‘dekknavn’ under tyskernes sensur mot alt amerikansk, i andre verdenskrig; Trå ikke på Damen …. Så gutta tråkka i vei, allikevel.

Fats Wallers [ What did I Do to be so ] Black and Blue spiller jo på Wallers hudfarge( Your only sinn is in your skin…) og tristhet, ikke følger av en slåsskamp. Gutta la skulderen til på denne. [There’ll Be] Some Changes Made sklei rolig over i Basin Street Blues hvor Andresen og Bergli hadde en fiiin duett , men de er nå best på sine instrumenter da. Noe de viste også, i en samba fra 1937, hvor det Brazilien kom tydelig fram på trommene, hvor Finn.no spilte med fingrene.

Charlie Chaplins Smile rundet av før pausen og Andresens ord om at «Nå skal publikum få kose seg litt alene, fram til musikken begynner å spille igjen. Da kommer vi tilbake»

Pause, med bl.a. loddtrekning.

Selvfølgelig tok Andresen & Co opp tråden igjen med When You’re Smiling. En sang fra 1889 som Louis Armstrong gjorde kjent igjen i 1943. Noe så heeelt annerledes enn Chaplin låta! Særlig Bergli var i form etter pausen!!

It Had to Be You med Andresen på en slags ‘vibrato-vokal’ gikk mykt over i en fin Bossa Nova (betyr ‘ny trend’) Sekret Love, viste begge at Andresen må ha kommet seg helt etter den doble lungebetennelsen han hadde for tre uker siden. Mannen imponerer!

You’re Nobody Till Sombody Loves You Andresen var rask i fingrene og sjarmerende hes, og Bergli sklei bare helt enkelt over i «Scottie Roo», før vi fikk On The Sunny Side of The Street, en fin 30talls-melodi hvor kvartetten virkelig fikk brakt sola inn til oss, enda det nå var mørkt ute! Ja, hele gjengen la seg i sælan her. Så fulgte Do You Know what it Means To Miss New Orleans som bare ble «Missisipi med måneskinn»! Jøss, som vi koser vors! Igjen utmerket trommisen og bassen seg. Don’t Get Around Much Anymore er like trist hver gang, men Andresen gikk seg bort og blanda inn minst tre andre melodier … Hvordan finner han utgangsdøra?

Så var det SLUTT !

Hadde vi det bra ? JA !!!