Referat fra jubileumskonserten med Caledonia Jazzband og Majken Christiansen 23. september 2015.

25 ÅRS JUBILEUM MED JUBELKONSERT!

Ca 90 nittedøler gjestet NIL-huset denne kvelden, og de fikk en vidunderlig fin konsert.

Caledonia bestod denne kvelden av Lars Frank, klarinett og tenorsax; Eystein Huseby, trombone; Eyvind Ellingsen, gitar; Håkon Gjesvik, piano; Andreas Dreier, bass og Bjørn Olufsen, trommer.

Caledonia har en spilleglede som smitter, både til vikarer i bandet og til alle som lytter. De spiller det som med et populært uttrykk kalles New Orleans-jazz. Av og til mikser de det med calypsorytmer, og det fenger veldig. Når man så lager en miks med Caledonia og Majken må det bli høy showfaktor og stemningen i taket. Og det ble det virkelig! Majken alene er et fyrverkeri som virkelig kan kunsten å fengsle publikum både med sang og prat. Sammen var de dynamitt! Publikum viste stadig glede med jubel og trampeklapp.

Før konserten startet, ønsket Håkon velkommen. En spesiell hilsen fikk æresgjestene i klubben og de som har vært medlemmer siden klubben ble stiftet for 25 år siden.

Caledonia startet med et par låter alene, blant annet Why dont you go down to New Orleans. Her bidro Eystein med bra vokal. Vi fikk også kveldens første fine pianosolo. Så kom Majken på scenen, og vi fikk høre en utrolig flott utgave av On the sunny side of the street. Etterpå fulgte Exactly like you, med en kjempesolo at Lars på tenorsax. Senere fremførte de en svært rask versjon av Lady be good. Her bidro Majken både med sang og med sin verbale imitasjon av trombonen. Bra. Deretter roet de veldig ned med nydelige Basin Street Blues, med bl.a. flott gitarsolo. Siste låt før pause var Nagasaki. Her fikk vi en vokalduett med Majken og Eyvind. Gøyalt.

Andre sett startet med My Stockholm, skrevet av Eystein. Fin låt med fin bass-solo og trombonesolo. Så fulgte Freedom Calypso, skrevet av bandets egentlige klarinettist Carl Petter Opsahl i 1983 til ære for Nelson Mandela. Spennende låt med fengende rytmer og en gøyal ”soloduell” mellom gitar og piano. Etterpå ble det en ellevill markering av at en av gjestene (Lise) hadde bursdag. Det startet med den vanlige bursdagsangen, men den gikk snart over i en heidundrende swing! What a wonderful World er en av de vakreste jazzlåtene som noensinne er skrevet, spesielt fremført av Louis Armstrong. Kveldens utgave var nesten like nydelig og stillferdig. Desto mer fart og swing ble det i Route 66. Du verden for et driv! Det var sikkert flere enn undertegnede som savnet plass til å danse! Minst like mye swingte det av It dont mean a thing if it aint got that swing, fra Duke Ellingtons reportoar. Høyt tempo og store prestasjoner både av Majken og av musikerne. Vi fikk også høre Its only a papermoon, med calypsorytmer. Originalt og fengende. De annonserte Bye bye Blackbird som siste låt, men publikum nektet å gå. Etter lengre, stående ovasjoner, fikk vi jazzens kanskje aller mest kjente låt som ekstranr; When the saints go marching in.