av SWINGENDE TONER I FØRJULSSTRIA
Det vil si, så mye juletoner ble det ikke. Et stykke ut i andre sett spilte de George Gerswins I’ve got rythm. Deler av temaet i den låten lignet ganske mye på musikken fra Disneys juleverksted. Om det var tilfeldig eller tilsiktet vites ikke, men det minnet i alle fall om at julen står for døren.
Men la oss starte fra begynnelsen. Den gang jazzen ble født, tidlig på 1900 – tallet, besto bandene som regel av 4 – 7 mann. Av og til dukket det forresten også opp kvinnelige musikere, heldigvis. Gradvis ble enkelte band større. Det ga nye muligheter for klanger og harmonier. En tid ble 12 musikere å regne som et storband, slik altså Christiania 12 har valgt å ” bemanne ” scenen. Senere ble standardstørrelsen på storbandene 17 – 18 musikere. De aller mest kjente storbandene gjennom alle tider er nok Duke Ellingtons og Count Basies band. Det førstnevnte blir av mange regnet som det aller mest velspillende, med utrolig fine harmonier, nydelige arrangement og dyktige solister. Blir det snakk om hvilket band som swingte aller mest, vipper taktpinnen over til Basies band. De leverte et vanvittig driv og en dynamikk som aldri kan kopieres. I enkelte deler av låtene kunne de spille så lavt at man nesten hørte knappenålen falle i gulvet. Og så, ofte på et svært overraskende tidspunkt for tilhørerne, smalt samtlige 18 til med et kolossalt ” brak ” slik at publikum hoppet høyt i stolene!
Undertegnede har en følelse av at Christiania 12 har lyttet mest til Ellington og andre storband i hans stil. De leverer den ene fine låten etter den andre i suveren samklang og med nydelige soloer. Samtidig slår det skribenten at publikum setter pris på at bandet av og til blir litt mer lik Basie. Det vil si litt viltrere og røffere. Det var blant annet merkbart etter en fenomenal versjon av Caravan. Riktig nok er det en Ellington låt, men den har adskillig villskap i seg. Vi hørte det samme i siste nummer, Basies One o clock jump. Du verden som det swingte. Og som publikum applauderte og jublet!
I løpet av tre fine sett fikk vi blant annet høre flere norske låter fra krigsårene. Deriblant Bobs vuggesang skrevet av Robert Normann til hans nyfødte sønn. Veldig bra. Zaratoga Shout ble levert i en blanding av swingende jazztempo og creolske rytmer, med en fin duett for 2 tromboner. Bra. Swinging the Blues swingte som en Basielåt skal swinge. Vi fikk også høre en langsom og nydelig versjon av Shades of Jade, kjent fra NRK P1 programmet Swing og Sweet med Knut Borge og Leif ”Smokerings” Andersson. Senere kom fine utgaver av Happy Feet og Jive at Five.
Børre Frydenlund gjør en veldig bra jobb med å introdusere låtene ( og musikerne ). I tillegg er han en dyktig sanger, gitarist og banjoist. Nittedals egen Arild Berger gjør som vanlig en kjempejobb bak pianoet. De resterende 10 bidrar også med usedvanlig bra spill, både sammen og i solopartiene. Det ble med andre ord en onsdagskveld stappende full av gode toner og god stemning.
Nå er det bare å vente på snøen, julestemningen, julegavene, julekaloriene ( ! ) og det nye året. Jazzen startet opp igjen 25. januar, trolig med den fenomenale boogie woogie pianisten dr. Bekken sammen med munnspillvirtuosen Richard Gjems. Følg med i avisen!
Med dette takker styret i klubben for i år. Vi ønsker alle nittedøler en riktig fredelig og god jul og et swingende godt nytt år. For styret: Svein Fagersand, tekst og foto.
