av ”DRAMMENSELVA ER STØRRE ENN NITELVA!”
Det er ikke spesielt vanskelig å være enig i ovennevnte påstand, som ble fremkastet med stor humor da Drammen Dixieland Band gjestet Nittedal. Bandet viste så absolutt at det kan swinge av Dramensere, både verbalt, vokalt og musikalt. Eller hva det nå heter.
Bandet består av Sigmund Bjertnes, trompet og litt vokal; Christian Mastrup, trombone, mer vokal samt verbale krumspring mellom låtene; Knut Torgersruud, klarinett, Svein Alfredsen, piano; Knut Bergodd, gitar; Gunnar Nilsen, kontrabass og Erik Wego, trommer. I tur og orden bidrar de alle 7 med fine soloprestasjoner og veldig bra samspill. Dessuten formidler de trivsel og samhold, og det smitter over på oss i salen. Gitar, bass og trommer gir bandet en veldig stødig og swingende grunnmur i låtene. I tillegg kommer Svein som hele tiden krydrer med finurlige mellomspill, oppspill, overganger og svært bra soloer på pianoet. Undertegnede får en følelse av at han må ha lyttet mye til Count Basie. Basies suverene pianosoloer var alltid preget av å gjøre det enklest mulig. Bedre med få og melodisk velplasserte toner enn flest mulig på kortest mulig tid. Resultatet er den ene soloen etter den andre full av nytelse. Veldig bra! De tre blåserne byr også på fine soloer i låt etter låt.
I første sett fikk vi blant annet høre en stemningsfull versjon av Do You know what it means to miss New Orleans. Det må være en av de aller mest kjente låtene fra gamle tider innen jazzen. Senere i settet fikk vi høre en fin utgave av Give me dr. Jazz, med en veldig bra trommesolo. Vi fikk også en av de andre klassikerne; Basin Street Blues. Fin låt og like fint spilt. Så kom første låt med litt vinkling mot bandets tilholdssted, Drammen; That’s my home. Her fikk vi først fin vokal, deretter fine soloer både på gitar og piano. Så fulgte It’s a sinn to tell a lie, der alle tre blåserne bidro i det vokale. Bra.
Etter pause kom så hintet om Nitelva og Drammenselva, etterfulgt av en vakker utgave av Up the Lazy River. Nydelig låt og minst like bra arrangement. Christian sang med stor innlevelse en norsk og romantisk tekst om ” du og jeg i båt på elva ”. Vi så det for oss! Vi fikk også høre Wolverine Blues av Jerry Roll Morton i et fint arrangement. Deretter fulgte Gee baby, ain’t I good to you, denne gang med Sigmund på vokal. Å ha to bra vokalister er absolutt en styrke for bandet. Etterpå fikk vi en sprelsk Sheik of Araby. Den startet med bare trommer i langsomt tempo, for så etter kort tid å gå over i en voldsomt swingtempo. Gøyalt! Til slutt fikk vi høre I’ve got my heart full of rythm med Christian på vokal.
Jo, det skal erkjennes at den ene elven er større enn den andre. Det skal også erkjennes at Buskerud kan skryte av et veldig bra Dixieland Band.
Siste konsert før sommeren er 25. mai. Da er Nitedalen Jazzband tilbake.
For styret: Svein Fagersand, sekretær, tekst og foto.
 |
 |
|
 |
 |
 |
