av VÅRYRE TONER I NITTEDAL
Dette ble en kveld stappfull av spilleglede og store musikale prestasjoner. Bandet består av Knut Rømo, klarinett og altsax; Jørn Johannessen, trombone; Geir Ellefsen, trompet, flygelhorn og litt vokal; Hans Magne Enge Hansen, tuba; Johnnie Harper, banjo og sist, men ikke minst, Knut Stenersen, trommer og vokal.
Alle de seks musikerne utstråler trygghet, rutine og lekenhet både med toner, dansetrinn og muntre replikker. I tillegg krydrer de låtene med stor oppfinnsomhet og en betydelig dose publikumsfrieri. Knut slapp bare til med et bitte lite trommebreak, men han var hele tiden en svært stødig rytmemaker i bakre rekke. Dessuten er han en sanger av stort format, noe han viste ikke minst i et par nydelige ballader av Tom Waits. De andre fem byr på den ene fenomenale soloen etter den andre, der de varierer fra de myke og snille tonene til de kraftfulle og sprelske. Samspillet er også av høy klasse. Noe av oppgaven som referent/kritiker skal være å sette fingeren på detaljer som kunne vært bedre eller eventuelt fremme forslag om små endringer for å gjøre publikums opplevelse enda bedre. Denne gangen må undertegnede med stor glede melde at ” der var intet slikt at bemerke! ” Det måtte i så fall være at konserten gjerne kunne vart enda lenger ut i onsdagsnatten!
Bandet startet med en stillferdig og nydelig versjon av Beautifull Dreamer. En av klubbens nestorer, Gunnar Eikeland, hadde med seg bandets første LP for signering! Det gjorde tydeligvis inntrykk på musikerne, så frem fra glemselen hentet de en av låtene på plata; No, it ain´t my fault. Kjempefin låt i creolske carneval-rytmer. Bra husket og veldig bra spilt. Så fikk vi første vokal-låt: Knut sang Tom Waits låt I wish I was in New Orleans. Fin melodi, og svært bra sunget, Knut. Litt senere fikk vi en svensk låt, kjent fra Emil i Lønneberget; Idas sommersang. Vakker melodi, også i New Orleans versjon. Som om ikke det var stor nok overraskelse, så fikk vi etterpå høre My blue Heaven som var en av de store Fats Domino-låtene. Den swingende shuffelrytmen satt som et skudd. Siste låt før pause var en ” nyere” låt fra 1950 tallet, skrevet av Miles Davies; All Blues. Atter en gang med creolske rytmer og med intro fra de tre i bakre rekke ( som kalles kompet på fagspråket ! ). Knalltøft arrangement!
Mer carneval ble det straks etter pause, koblet med den svenske barnevisen om Pippi Langstrømpe. Gøyalt! På oppfordring fra salen fikk vi så høre Hesitating Blues, med overraskende toneartskifter og solopartier fulle av sorg og vemod, som en ekte blues skal være. Bra. For å kompensere for alt det triste i bluesen fikk vi ” kvikkasen ” Who´s got rythm? etterpå. Supert samspill. Så var det tid for mer Tom Waits i form av nydelige Time, med Knut på vokal ” assistert ” av Geir på melodica. Etter det fulgte den elleville Down in Honky Tonk Town. Her var trombonen i hovedrollen i et fenomenalt swingende arrangement. Supert! For å roe helt ned fikk vi så høre den norske folkevisen Astrid mi Astrid i langsom valsetakt! Veldig stemningsfullt. Etter en gospel-inspirert Ain´t that love av Ray Charles prøvde bandet å takke for seg med tanke på den lange veien hjemover retning Sandefjord. Publikum nektet imidlertid å gå, så vi fikk Good night Irene som nydelig avskjedslåt, med Knut på vokal, delvis med assistanse fra koret i salen. Jo, det ble en særdeles trivelig kveld på NIL-huset.
Neste jazzkveld er 13. april. Da kommer Drammen Dixieland Band.
For styret; Svein Fagersand, tekst og foto
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
