av MØRKT OG VÅTT UTE, ADSKILLIG TRIVELIGERE INNENDØRS
Swinging Six var et nytt bekjentskap for jazzklubben. Det ga seg kanskje utslag i litt færre gjester enn ”normalen”, men vi som var til stede fikk en hyggelig kveld. Nå skal det riktig nok sies at bandet åpnet litt famlende og usikkert. Vi hørte noen småsure toner i første sett. De som fulgte godt med kunne også merke at de noen ganger var litt i tvil om både start og avslutning på enkelte låter. Kanskje også litt nølende med hvem som skulle ta soloene. Heldigvis ble 2. og 3. sett adskillig bedre. Da var det mye mer trygghet og snert i bandet, og stemningen i salen steg tilsvarende.
Trompetist Øyvind Kvarvåg har gjestet klubben med flere andre band tidligere og har bred erfaring innen jazzen. De øvrige i bandet er:
Arve Fretheim; trombone og vokal, Tom Sonberg; klarinett og sax, Halvor Floden; banjo og gitar, Jean Buer, bass og Lars Baardsgaard; trommer. Halvor og Lars spilte forresten i det lokale bandet Tut og Blæs tidlig på åttitallet.
Første sett åpnet med Bourbon Street Parade, tradisjonelt nok i og med at bandet først og fremst spiller musikk fra New Orleans. Deretter fulgte den franske C´est magnefique til ære for bassisten med franske aner. Litt senere sang Arve Do You know what it means to miss New Orleans. Bra sunget, Arve!
I andre sett løsnet det som nevnt: Først i form av en gøyal versjon av Alexander Ragtime Band, med nynorsk tekst av Ivar Medaas. Arve er fra vestlandet og mestret teksten veldig bra. Litt senere i settet fikk vi høre I´ve found a new Baby. Men som Tom annonserte: ikke si det til min kone! Den swingte bra. Her fikk vi forresten kveldens første bassolo. Og Jean: ta gjerne flere soloer. Det vil gi bandet mer variasjon. Det kunne også blitt et pluss for bandet med en og annen banjo/gitar-solo og noen trommebreak.
Siste sett startet med norsk jazz, På Karl Johan med Arve på vokal. Fin låt og gøyal tekst. Deretter fikk vi den kjente Blueberry Hill, kanskje aller mest kjent med Fats Domino. Vi fikk også høre Hello Dolly før de annonserte When the Saints som avslutningslåt. Den swingte veldig og atter en gang bidro Jean med en fin bassolo.
Bandet fortjente trampeklappen, og svarte med I´m gonna sit right down and wright myself a Letter som ekstranr.
Deretter kunne fornøyde gjester rusle ut i høstmørket.
Neste konsert er 24. november. Da kommer dalens eget storband Stua 17. Det blir en swingende kveld. Møt opp!
For styret; Svein Fagersand, referat og foto
 |
 |
 |
 |
 |
 |
