av VIKA BAND FOR TREDJE GANG – ET STEMNINGSBILDE
I smilende aftensol dro vi til høstens første jazzkveld og tror du ikke første nummer var When You’re Smiling. Joda, Vika Band med Nittedals egen trommis Svein Fagersand ledende an i all-sang på nettepp ”Smiling”!
Første gang for ’Vika’ i Nittedalen Jazz klubb var i 2006. Svein påsto at flere av gutta var slankere nå enn da, men det var nok i hattestørrelsen det da….
Melodi nr. 2 I Want a Girl resulterte ikke i noe stormløp frem og tilbake over gulvet, enda gutta hadde minst 2 jenter hver å velge blant. Som vanlig var det flest damer til stede, så om du er av hannkjønn og liker jazz, er siste onsdag i måneden NIL-huset rette sted å være!! En litt fullere sal hadde nemlig Vika fortjent. Det er jo litt mer inspirerende når salen er stappa.
I 1997 var Vika Band 5 år og sekstetten feiret dette i New Orleans! Svein har også vært på bryllupsreise der og nå skal han jammen tilbake dit enda en gang. Noen Nittedøler har altså nærmest kjøpt ’klippekort’. Husk dette neste gang du ser at Jazzkluben legger til rette for gruppereise til New Orleans. Etter å ha lyttet til Vikas ”Do You Know What It Means to Miss New Orleans” kan jo også undertegnede bedre forstå slik reiselyst. Ja, Vika har blitt septett nå og den nye karen ønsker kanskje også en tur til de amerikanske sydstater og jazzens vugge?
Vika Band består forresten av Askjell Hjellvik (bass), Cato Tinberg (treblåser), Magne Braaten (trombone og vokal), Paul Goldman (banjo og gitar), Tom Bøttger (Trompet), Tor Haugom (piano) og Svein Fagersand (trommer og vokal).
Petit Fleur ; klarinettsviske sa Svein, men undertegnede ville heller kalle det ’myk nydelse’.
Blues (tristesse) hører med i ’Glad Jazz’ underlig nok, og Basin Street Blues ble heller ikke trist! Nå ble gutta litt vågale og tro til med en salme Just a Closer Walk With Thee. Starten var helt nydelig religiøst, men de slo jo (alt for raskt?) over i jazz med futt, da.
Andre sett startet med Lill Harding Armstrongs Struttin’ With Some Barbeque fra 1928. Vi skal ikke oversette uttrykket ’strutting’, men visse damer gikk slik på 1920-30 tallet. Bandet ’lukket øynene’ og spilte i vei!
Bourbon Street engasjerte hele ’Vika’ i vokal-deltakelse og Indiana (Egentlig: Back Home Again in Indiana) ga en dame ved undertegnedes bord litt hjemlengsel. Indiana ble forresten en delstat i 1816 etter å ha vært klassifisert som Territory fra 1800. Indiana var en del av The Indian Territory. Et område hvor de aboriginale innbyggerne etter hvert ble tvunget ut av skogene og over til, av den hvite mann.
I’m Confessing kom med en fin vokal fra Kollbotten. Du burde synge mer, Magne. Damene likte den ja!
Trommis Svein introduserte The girl from Ipanima som noe som hadde med tangatruser og bastskjørt å gjøre. Feil! Undertegnede har ved et par selskapelige anledninger møtt hun som skal ha inspirert til den sangen. Kjølig tilbaketrukket eleganse, over en sterk personlighet, uten påklistret skjønnhet, ville være min ’introduksjon’. (Forresten ville hun verken bekreftet eller avkrefte ryktene om sin ’fortid’.) – Melodien og fremføringen, igjen ikke typisk jazz, fenget publikum, … og undertegnede var med ett tilbake til studietiden i USA.
Etter litt Sugar tok Vika fram sin egen Vika Band med Charme og hele bandet på vokal. Det var BRA TRØKK og salen lot seg begeistre. Synd neste post var pause!
I pausen ble lotteriet ikke vunnet av 007 Sean Connery (med 70-årsdag den 25. ), men på lodd 07. Joda de har utlodding også på Jazzen, på inngangsbilletten. Premie nr. 2 var en CD med Vika (selvfølgelig). Den fikk også en lykkelig eier.
Tredje sett startet med Alle tiders Vika Band. Mye vokal og futt ble satt pris på av publikum.
Battle Hymn of the Republic var først en kampsang i Sørstatene under borgerkrigen ”John Browns body lies a mouldering in his grave .. but his soul is marching on.” Teksten ble så i 1862 pyntet på og ble vel da nesten oppfattet som en salme, slik: ”Mine eyes have seen the glory of the coming of the Lord … His truth is marching on”…., men jazzen favner alt. Publikum lot seg rive med av god rytme!
Stranger on the Shore var enda en klarinettsviske i ht. Svein Fagersand. Rart uttrykk; det var ikke mye rynker over den glatte, nydelige klarinettonen!
Sadie Green, The Vamp of New Oreleans (Voodoprest eller hore funderte Svein), men kom i land med godt trommespill, selv om I Dovregubbens Hall snek seg inn i det arrangementet.
Selv Trøbbel med opphav i Sverige, tillot gutta seg å fremføre, med lett latinamerikansk innpakning. Damene likte den, ja. Kanskje de liker mer enn bare tradjazz?
Og innimellom var det jo også mye annet. Ca. 30 nummer i alt, telte undertegnede
Avslutningen var som åpningen When You’re Smiling, og selv om noen av publikum gikk etter andre sett, var det fortsatt trøkk i salen så allsangen nesten løftet taket på NIL-huset.
Five Foot Two Eyes of Blue var et fint ekstranummer, før vi alle fant oss veien hjem.
På vegne av Nitedalens Jazzclub
Ragnar Strand
