av HUMOR OG SWINGENDE MUSIKK I SKJØNN FORENING
Det var et nytt band for nittedalspublikum som gjestet NIL-huset denne kvelden. Men musikerne er ikke nye, for å si det sånn. De har vært aktive i mange 10 år og er nok kjente for mange i flere sammenhenger, både inne pop, underholdning, rock og jazz. Bandet består av Reidar Myhre, saksofoner; Philip A. Kruse, trompet, flygelhorn, lommetrompet og vokal; Freddy Hoel-Nilsen, piano; Bjørn Kruse, bass og Rune Tollefsen, trommer. Det er stort sett Philip som tar seg av praten og humoren under konserten, med bidrag av Reidar.
Bandet byr på en blanding av musikk og mer eller mindre bløte vitser. For noen i salen ble det kanskje i overkant mange historier og vitser, men det er jo en smaks sak. Uansett bidro det til en trivelig kveld med god kontakt mellom band og publikum. Det er Philip, Reidar og Freddy som tar de fleste solopartiene. Bjørn og Rune holder seg mer beskjedent i bakgrunnen, men de byr på utrolig stødig komp for solistene, og det er veldig viktig i et hvert band. For øvrig henter bandet de fleste av låtene sine fra 1940 – 60. Altså noe nyere låter enn hva vi vanligvis hører i jazzklubben. Det virket som om publikum likte den variasjonen.
Første sett startet veldig spennende med My Manne Shelley. Skrevet av den kjente Henry Mancini til trommeslageren hans i mange år, Shelly Manne. Fint swingdriv og med veldig bra trommebreak både i starten og underveis i låten. Vi fikk for øvrig en kort versjon av samme låt som ekstranr til slutt i konserten. Senere fikk vi høre Bye Bye Blackbird. Låten handler ikke om fugler, men om jenter (særlig de mørkhudede) som måtte ty til salg av kropp på gatene i byene for å overleve. Heldigvis valgte en del av dem å reise hjem igjen for å slippe fornedrelsene. Fin melodi og med Philip på vokal. Det var tilløp til allsang i refrenget. Bra. Kjente Autumn Leaves gikk i ganske høyt tempo med fint arrangement. Etterpå fikk vi mer Henry Mancini i form av mer ukjente A profound gass. Veldig fin. Så gikk blåserne av scenen og vi fikk en låt med piano i hovedrollen; Night and Day. Her fikk Freddy virkelig utfolde seg, og han imponerte stort. Solid bistand fra bass og trommer. Så annonserte de Rosen på damesykkelen, med spørsmål til publikum om hvilken låt det egentlig var. (Norske band kamuflerte amerikanske jazzlåter med norske titler for å unngå tyskernes forbud under krigen) Låten var Honeysuckle Rose, skrevet av Fats Waller.
Andre sett startet med nok en norsk oversettelse fra krigens dager, Søte Georgia Brun. Altså Sweet Georgia Brown. Bra swingtempo og fint arr. Så annonserte de en countrylåt, og vi fikk en nydelig versjon av Mr. Bojangles. Den er nok mest kjent med Sammy Davies junior, og med Grethe Kausland forkledd som Sammy Davies. Fin vokal på norsk av Philip. Melodien handler om en gatemusikant som har mistet hunden sin. De rakk også et par låter der de hyllet svenske Povel Ramel. Han var et unikum innen skandinavisk musikk og skrev utrolig mange fine og morsomme låter og tekster. Her bidro Reidar med vokal. Bra. Som siste låt annonserte Philip the Preacher. Tøff start med lommetrompet og piano før de andre sluttet seg til. Låten gikk i herlig tempo og vi fikk veldig fine soli fra alle tre i front. Takket være kraftig applaus fikk vi høre nydelige What a wonderful world som ekstranummer.
Neste konsert er 28. november. Da er Vika Band tilbake i Nittedal og undertegnede må bytte bort kamera og kulepenn med trommestikker. Vi gleder oss og håper på fullsatt sal og stor stemning. I og med at dette er siste konsert før jul, skal vi forsøke å gi publikum litt julestemning.
For styret; Svein Fagersand, tekst og foto. Gruppefoto; Frank Riley.
