av TRE GENERASJONER FRANK PLUSS NOEN TIL SWINGTE I JAZZKLUBBEN
Bandet spiller mye musikk som ble gjort kjent av klarinettisten Jimmie Noone tidlig på 1900-tallet. Og som overskriften speiler, består bandet av bestefar Pål Frank, trombone; far Christian, klarinett, sopransax og tenorsax og hans datter Margrethe, vokal. I tillegg Torstein Kubban, kornett; Ivar Andresen, piano; Helge Stray, banjo, gitar og vokal; Øyvind Engen, sousaphone ( tuba ) og Bengt Granheim, vaskebrett. Besetningen passer veldig godt til den gamle, tradisjonelle jazzen som dukket opp i New Orleans tidlig på 1900 og bandet skal ha ros for at de fremfører melodiene i tidsriktig stil.
De fleste som spiller gammeljazz og gladjazz begynner å bli godt voksne. Da er det desto mer hyggelig å oppleve at 19 år gamle Margrethe Frank allerede er et lysende tilskudd, både aldersmessig og musikalsk. Hun synger med stor trygghet, rytmefølelse og innlevelse. Veldig bra, Margrethe! Mange av låtene hun sang denne kvelden ble opprinnelig gjort kjent av Bessie Smith. Hun ble født i 1894 og døde allerede i 1937. I sitt korte liv rakk hun å bli en banebrytende vokalist, og regnes som bluesens dronning. I 1937 ble hun veldig alvorlig skadet i en trafikkulykke. På den tiden var det adskilte sykehus for hvite og svarte. Det sykehuset som behandlet svarte lå dessverre lengre vekk fra ulykkesstedet og Bessie Smith døde før de rakk frem dit. Kanskje ville hun vært reddet hvis hun hadde vært hvit…. Verden har gått fremover, i alle fall på noen områder!
Det er Torstein, Ivar, Pål og Christian som tar de fleste solopartiene og det gjør de veldig bra. Heldigvis fikk vi også høre noen soli på tuba og et lite break på vaskebrettet.
I første sett sang Margrethe Nobody knows you when you´re down and out. Nydelig melodi og vokal. Bessie Smith ville nok nikket bifallende på hodet. Cushion foot stomp gikk i høyt tempo med et gøyalt arrangement. Her fikk vi høre Christian med såkalt scatsang; altså sang uten ord slik Louis Armstrong ofte gjorde det. Veldig bra. I Orys creole trombone fikk Pål virkelig kjørt seg, og det klarte han bra. Dette er nok en ganske vrien låt for trombonen fordi det er masse toner som skal på plass på kort tid. Så var Margrethe tilbake med den vakre Careless love. Senere i settet sang Helge Tight like that. Morsom låt med veldig bra spill og fin vokal.
Siste sett startet med Margrethe, Pål og Ivar alene i Trombone Charlie. Langsom og fin melodi. Deretter fulgte I won´t a big butter and egg man. Gøyal tittel og gøyal låt med fin vokal. Så sang Margrethe Daddy won´t you please give me some money. Det ble ekstra gøy med både far og bestefar i blåserekka! Senere i settet sang Helge Four or five times. Tittelen skal visstnok være av det litt grovere slaget, i overført betydning. Som siste låt annonserte de St. Louis Blues. En av bluesens aller mest kjente melodier, skrevet av W.C. Handy i 1914. Bessie Smiths innspilling er veldig sterk. Det ble kveldens versjon med bandet og Margrethe også! Etter stående, langvarig applaus fikk vi Traveling all alone som ekstranr. Langsom og vakker.
Med det var oktoberkonserten vel gjennomført.
29. november er Vika Band tilbake på scenen, med undertegnede bak trommene. Vi har allerede begynt å glede oss til nytt besøk i Nittedal. Der er det alltid stor stemning og gøy å være.
For styret
Svein Fagersand, tekst og foto.
