av VELDIG HYGGELIG VÅRAVSLUTNING I JAZZKLUBBEN
For å ta utgangspunkt i nest siste låt på konserten, Dead man blues: Den ble ofte brukt i tradisjonelle begravelser i jazzhovedstaden New Orleans. Da startet låten som en salme, gikk senere over i marsj og til slutt i swingtempo. (Man skulle først og fremst minnes de fine sidene ved den avdøde.) Nitedalens Jazzband ga oss en kortvesjon av låten, med en kort salmedel før de økte tempoet. I og med at dette var siste konsert før sommerferien, kunne man kanskje vente litt trist stemning i salen. Det ble det heldigvis ikke. Bandet ga oss en veldig fin konsert, og det var stor stemning fra første låt og til ekstranummeret var ferdig. Bandet må kunne kalles klubbens husband, og de har i mange år hatt æren av å holde siste konsert før sommeren. I fjor ble det ikke slik, men nå var gamle tradisjoner på plass igjen. Det satte både bandet og publikum pris på.
Bandet består av Pål Frank, trombone; Per Aas, klarinett og sopransax; Eivind Aas, klarinett og altsax (ikke i slekt med Per); Knut Kjul, tuba; Helge Stray, banjo, gitar og vokal samt Olav Holst på vaskebrett med tilbehør(!) De har spilt sammen i veldig mange år, og har rutine i bøtter og spann. Eivind og Pål bytter på å fortelle litt om låtene og bandet. De fleste får sine runder med solopartier, men Helge slipper bare til med noen få «pling plong» for å fylle ut noen korte pauser i enkelte låter. Dessuten er banjoen og gitaren en viktig del av det rytmiske i bandet, sammen med tubaen og vaskebrettet. Til gjengjeld synger han på flere av låtene, og det gjør han absolutt bra.
Første sett startet med den kjente High Society, kanskje aller mest kjent for den fenomenale klarinettsoloen til Alphonse Picou. Han satte nok standarden for mange av de unge klarinettistene tidlig på 1900-tallet. Per slapp til med klarinetten, og gjorde det veldig bra. Snag It gikk i langsomt tempo og Knut bød på en fin tubasolo. Helge ga oss fin vokal på All of me, med fin trombonesolo. Senere spilte de Smiles (må ikke forveksles med Charlie Chaplins Smile). Igjen med bra vokal av Helge og med morsomme vaskebrettbreaks mot slutten. Dessuten fine soli både av Per og Eivind. Vi fikk også høre en av Påls favorittmelodier, Since my best gal turned me down med rare rytmiske påfunn. Rask låt og gøyal slutt.
Etter pause startet de med Snake Rag, som et apropos til hoggormtiden. Morsom låt og veldig bra spill. Vi fikk også høre At Last, som blant annet Glenn Millers orkester spilte inn på plate. Her fikk vi fine soli av Per og Pål (!) samt fin vokal av Helge. I Someday Sweatheart fikk vi en nydelig solo på tuba. Veldig klangfullt og bra, Knut. Senere utfordret Pål seg selv i en ganske komplisert trombonelåt, Slipping Around. Her var det masse toner som skulle med, og det gikk veldig bra. Absolutt bestått, Pål! George Gerswins Somebody loves me startet veldig fint med bare Helge, Olav og Knut. Fin vokal og fine soli. Siste låt skulle være I got rythm med Helge på vokal, men det swingte så bra at publikum svarte med stående applaus. Det ga oss Bourbon Street Parade som ekstranummer. Og for de som ikke vet det: Bourbon Street er hovedgaten i French Quarter, New Orleans. Har dere ikke vært der, så er det på tide å ta en tur!
Med dette ønsker jazzklubben alle Nittedøler en riktig god sommer. Vi starter opp igjen 30. august. Da kommer de unge og dyktige musikantene i Shoeshine Boys til Nittedal for første gang.
For styret: Svein Fagersand, tekst og foto.
