av 
Vika Band spilte 25.11.2015 på NIL-huset for sjette gang etter eget sigende. Siste gang var 27. februar 2014.
Vika Band hadde samme mannskap som forrige gang: Askjell Hjellvik på bass, Cato Tindberg klarinett og sopransax, Magne Braaten på trombone og vokal, Poul Goldman på banjo og gitar og en deilig litt ‘grøtete dansk vokal’, Tom Bøttger på trompet, Tor Haugom på piano og Svein Fagersand på trommer, bass-vokal og andre lydkilder, inkludert egen ‘prateboks’ med løpende kommentarer og opplysninger om musikken.
(Siden Svein også er sekretær i Nitedalens Jazzclub var derfor ‘gamlesekretæren’ kalt ut til tjeneste, igjen….)
Unni Skog, den musikkansvarlige i jazzklubben, ønsket både band og publikum velkommen til den siste konserten i 2015, og kunne også fortelle at neste vår og mesteparten av høstens program er på plass.
Så kom Vika Band inn med nisseluer og røde bukser, én etter én, og fra ‘alle’ kanter. Svein var først og tok i bruk både snakketøy og vispene. Magne var liksom Blå-nisse, men med røde bukser… Godt det er Jul bare én gang om året! — Alle spilte refrenget på ‘Jeg så mamma kysse nissen’ og gikk over i teksten på vokal. Stemningen i salen var der, kontant!! Ikke rart Vika Band er én av de mest populære bandene som jevnlig besøker Nitedalens Jazzclub — for mange år siden satte de faktisk besøksrekorden, med også siderommet godt i bruk! Men sist onsdag var det minst 4 andre store evenementer i dalen, så salen var ikke helt full.
Allsang, med både band og publikum, fortsatte rett inn i ‘When You’re Smiling’ og publikum kunne refrenget der også. — Ja, Askepottene serverte og ryddet mens de også sang og vugget i takten. Er det noe rart at ‘Jazzen’ er populær i bygda? Her kan man jo få med seg en middag med godt drikke også, så du som gikk glipp av denne kvelden; spis din middag på Jazzen 27. januar 2016 – da kommer Oslo Radioorkester!! Vært her før, de og, så da er det garantert at de er gode. Unni tar ikke hvem som helst tilbake!
Videre sklei vi inn i ‘At the Jazz Band Ball’ og ‘I Want a Girl’ og deretter rett over i Hoagy Carmichals ‘Lazy River’. Som alltid er deilig å høre på.
‘Fats’ Wallers ‘Honeysuckle Rose’ ble åpnet med et langsomt, nydelig, horn (Magne). Så fulgte en muntrere klarinett (Cato), godt støttet av en trompet (Tom), og så piano (Tor). Bass (Askjell) og gitar (Poul) i godt tempo og trommis (Svein) holdt det hele på sporet. Et deilig arrangement!
‘Royal Garden Blues’ tok oss så over i ‘Trøbbel’ en Bossa Nova ( Samba-Jazz ). En sang om utroskap, fra 1961, av svensken Olle Adolphson. [ Bossa Nova er et Brasiliansk uttrykk = Ny Trend – fra slutten 50-tallet ] Hvor finner disse gutta sin musikk?
Fra svenske-saker til ‘klarinettsvisken’ Stranger on the Shore, hvor Cato spilte med lett fuktige øyne. Resten av bandet bare moret seg med ‘MidtØsten lik’ tonefølge i starten, så over til ‘New Orleans-låt’, før Dovregubbens Hall (Grieg for barna) blandet seg inn i lydbildet. Så endelig en standard avslutning. — Makan!
In the Shade of the Old Apple Tree med hele bandet på vokal, satt godt! Særlig Svein hadde en ‘fin’ bass, men han slapp ikke til ofte nok i konserten, synes skribenten.
Just a Closer Walk with Thee – egentlig en ‘gospel’, men her som vakker New Orleans ‘sørgetog musikk’ i åpningen, før ‘gleden’ igjen tar over, rett inn i Who’s Sorry Now.
Første sett ble så, som alltid, avsluttet med Vika Band med Charme, og som vanlig laget de ekstra stemning før pausen.
Pausen inkluderte det vanlige lotteriet, og denne gang med også to CD’er donert av Vika: Tre lykkelige vinnere fikk alle sin ‘god-klem’ av Magne.
Andre sett ble åpnet med hele bandet med nisseluer og rødbukser igjen; og Julenissen kommer i kveld.
Etter å ha tørket ‘nisselue-svetten’ av issen, tro bandet til barhodet med Struttin’ with some Barbeque. Forstår nissegutta hva den tittelen betyr ? (promenere med en ‘spesiell dame’).
Muskrat Ramble (vannrotte på ville veier), fulgte. Poul ga oss en meget personlig vokal-tolkning med liksom Louis Armstrong-engelsk. Vi hører gjerne mer fra den kanten. Morro !
Ja, den rotta fikk løpt seg, rett over In a Shanty in a Shanty Town = ‘Rønne i et tilsvarende nabolag’. Rart hva man kan skrive sanger om…. ‘Tristese’, men nydelig fremført, særlig klarinetten var tydelig. Trompeten lå i et godt toneleie og etterfulgt av hornet ble det en ‘deilig stund’, før trommissen markerte ‘slutt’. Vika Band er faktisk blitt veldig flinke til å slutte samtidig !!!
Magne måtte så stå vokal ‘skolerett’ med I’m confessing (jeg tilstår). Sånn passe trist, før gutta tro til med en av sine ‘nyeste’ melodier; Mame fra 1966. — ‘Ny’ eller ikke, gamlekara har tydelig fått øvd nok på den. Satt godt, men pass dog på ‘overgangene’. – Tangentene kom endelig tydelig fram på denne låta, til skribentens glede! En bedre lydsjekk neste gang?
Five Foot Two, Eyes of Blue gled lett over i The Girl from Ipanema – hun som ofte gikk forbi en bar i bydelen Ipanema, hvor låtskriver’n hadde fast bord. 19 år gamle Heloisa kjøpte sigaretter til sin mor, der. Som en høy ‘blondine’ på 1,73 og tilhørende ganglag, ble hun lagt merke til i Rio, selv om hun ikke alltid gikk ned til havet, som sangen påstår.
Det passet da med kontrasten i neste nummer The Battle Hymn of the Republic. Den var først en ‘kampsang’ (Jon Brown’s Song) fra begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen, med en meget fengende melodi, men litt stygg tekst. Som da altså ble skrevet om med et religiøst innhold i stedet. Vanskelig ‘støkke’, selv for en septett…. Men den etterfølgende Bourbon Street tok oss rett til hovedgata i New Orleans! Særlig med hele gruppa på vokal!!
Duke Ellingtons Don’t get Around Much Anymore i VikaBands versjon, ga IKKE følelsen av utstrakt bruk av rullator. Vi ‘koste vårs’ med diverse soloer.
«Væ´kke lei deg ett sekund, vi er tilbake om en stund, for det er Vika Band som lager stemningen – igjen !! » sang bandet før de avsluttet med sin standard låt, og evig populære; When You’re Smiling med band og publikum på rungende vokal.
Publikum-bemerkning: «Det var sååå mange fine gamle svisker!»
Nitedalens Jazzclub 27.11.15 ved Ragnar Strand. Flere bilder på vår Facebook-profil.
