1. desember 2020
Vika Band

Konsert med Vika Band 27 februar 2014

Notater fra Nitedalens Jazzclub; konsert med Vika Band 

Vika Band

I hovedsalen i NIL-huset, med mat og godt drikke på bordene, og noen få ledige stoler, kunne Unni Skog ønske velkommen til nok en herlig jazzkveld. Denne gang med Vika Band (de med ‘sjarme’ ) og i den septetten spiller bygdas egen trommis Svein Fagersand.

Unni er den nye musikkansvarlige i Nitedalens Jazzclub, og hun kunne fortelle om mange  spennende gjenvisitter i resten av 2014: Majken kommer i marsmåned og Nitedalens Jazzband kommer, som vanlig i maimåned. Til høsten blir det gjenhør med David Skinner og senere Dr. Bekken, begge virtuoser på tangentene. (Skinner har for øvrig også en ‘duo’ med vår egen Lars Frank!) Et annet høydepunkt blir Georg Reis, ekspert på klarinett, sax og tarogato, må vite. Så da er det bare å glede seg. På nyåret 2015 får vi Jazzmazzørene, normalt en octet, på en etterspurt ‘Da capo’. Joda, dette er lovende. —  Så til deg som ikke er medlem enda, meld deg inn i Nitedalens Jazzclub, så har du en deilig onsdag i vente nesten hver måned, utenom sommersesongen!

Vika Band

Vika Band består av Askjell Hjellevik på bass, Cato Tindberg klarinett og sopransax, Magne Braaten på trombone og vokal, Poul Goldman på banjo og gitar, Tom Bøttger på trompet, Tor Haugom på piano og altså Svein Fagersand på trommer, treplanke og andre lydkilder, inkludert egen ‘prateboks’.

Vika svarte villig på noen direkte spørsmål fra undertegnede:  
–  Dere spiller Gla’jazz og sier på hjemmesia deres at et fullt dansgulv er viktig for dere. Hvorfor kommer dere da, om igjen og om igjen, til Nitelva Jazzclub hvor publikum er tyste, og heller ikke danser?        Fordi denne jazzklubben har et usedvanlig lydhørt publikum som ikke  snakker i utide!
–  Dere er 7 karer; hva krangler dere om?     Hva vi skal ha å spise. Ellers har vi ikke kranglet de siste 8 årene.
–  7 karer, men ingen damer. Hvorfor?      Damene våre er hjemme….  Ellers har vi pratet med flere ‘syngedamer’ de siste årene, uten å komme til noen enighet.     – Så dere er altså bare noen gamle stabeiser?  Tenk på det å bli en octet? 8 stk. er jo mer enn en septet?     « ?? »
–  Svein er fra her i bygda, langt fra Pippervika i Oslo. Hvorfor fikk han være med?    Storebrand var arbeidsgiver til de som startet i Vika Band. Vi var nesten et ‘hus-orkester’ til å begynne med.
– Spillelisten deres på Vika hjemmesia viser årlig spilling på Radiumhospitalet. Hva gir det dere?    Det dårligst betalte oppdraget (kr. 0,-) med det største personlige utbyttet.
–  Dere spiller hvert år på Tønsberg Jazzklubb. Hvor har dere ellers spilt, lengst vekk fra Vika i Oslo?    2 x 40-årsdag i Danmark. Kort tid etter fikk vi med oss dansken Poul Goldman…
–  21-23. mars 2014 skal dere spille inn ny plate. Kan dere røpe noen detaljer?   Gla’jazz!   Skal det være en ren studioinnspilling, eller skal dere ha med publikum?  Ren studio, men publikum kan jo også være bra en gang…..  Altså ingen ‘sjangs’ for klubbens medlemmer…. denne gang.

Vika Band

Publikum fikk to sett med ‘sjarme-gutta’ som åpnet konserten med sin kjenningsmelodi When You’re Smiling, før de gikk over til I want a Girl og da helst uten rullator, ble det hevdet. Diskriminerende! Tor Haugom startet friskt på eget medbrakt piano – eller Key Board – var ikke NIL sitt piano bra nok? De andre seks fulgte på med sine, også medbrakte, instrumenter. Tom Bøttger på trompet hadde fortsatt mye luft i lungene, enda han har lengst fartstid disse gutta, i musikken. Det var forresten Magne Braaten og Tor Haugom som var med å starte bandet i 1992! — ‘Bayby’ kom hjem etter at Vika sa ‘Please’ (Baby Won’t You Please Come Home). Stemning her ja! At The Jazz Band Ball  sklei greit over i den søte lille  Five Foot Two, Eyes of Blue,  før vi fikk en følsom Cato, ja klarinetten altså, i  Stranger on The Shore.  —  Jazzpianisten Thomas ‘Fats’ Waller rakk å skrive mye bra, til dels humoristisk musikk, før han døde bare 39 år gammel. Vi fikk Honeysuckle Rose. Dette var Gla’jazz med en liten ‘tuut’ til slutt. — Så ble vi litt relligiøse med Just a Closer Walk With Thee.  Ofte brukt ved begravelser i New Orleans, men også i vekkelsesmøter andre steder. Har også en norsk utgave «Eg er veik, men sterk er du». — Selv om vi tok en Slow Boat to China kom vi oss tilbake til bygda og Magne fikk puste ut etter de høye tonene. —   Så fikk vi en Bossa Nova eller Ny Trend Musikk, hvor Samba og Jazz smelter sammen: The Girl from Ipanema  Jenta fra Rio-stranden, i alt sitt triste alvor (…but Heloisa doesn’t see the boy who loves her. She walkes by…). Våre gutter har ikke sett henne heller og gikk lett over i ¾-takt  In a Shanty in Old Shanty Town . Det ble litt fukt i enkelte øyne under den, ja! — Så  ga Vika til kjenne at de anser seg selv for å ha ‘draget’ i sin egen Vika Band med sjarme. Hele frontrekka, pluss ‘dansken’, sang og publikum likte det de hørte.

Vika Band

Etter en kort pause, også med trekning i lotteriet (rødlig flaskefôr og Vikas CD som premier), var bandet tilbake igjen med:    Struttin’ With Some Barbeque . Kom på plate med Louis Armstrong and his Hot Seven i 1927. Joda, den holder seg bra den BBQ’n der (… men tittelen betyr jo noe HELT annet enn mat…) —  Vika Band har vært i The French Quarter i New Orleans, både før og etter Katrina. De kunne derfor legge masse følelser inn i låta:  Do You Know What it Means to Miss New Orleans? BRA!  —  Sist Vika var i New Orleans hadde de hørt en trompetist som var 94 år ung…. Så Tom tro til med Burbon Street Parade og i deler var hele bandet på vokal med kun komp og piano. Jøss! — Muskrat Ramble  eller om du vil; en liten pelsdott som rusler rundt i våtmarken, uten mål og mening… Poul forsterket det litt rare mentale bildet til undertegnede med en heller rusten vokal. Bare dansker kan gjøre noe slikt! Nordmenn har for mange konsonanter. — En ‘tåreperse’ som I’m Confessing (jeg tilstår at jeg elsker deg…) passet Magnes vokal bra, godt støttet av instrumentene. — Neste var en selvmotsigelse; Olle Adolfsons  Trøbbel. Veldig latinsk; fra en svenske…??? Men det var muligens derfor publikum svaiet med og faktisk ‘hoiet’. — det ble ikke bedre i  Sadie Green, the Vamp of New Orleans. Så var dette en hyldest til det ‘okkulte’ eller til det ‘amorøse’ ? Slagverket tok fram de dype orientalske tonene. Maaakan! Klappping der ja!!  —  The Battle Hymn of the Republick  startet riktig trist i tonen, den var jo fra begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen og da kjent som «John Brown’s Body» , men fikk ny «religiøs» tekst under veis og ble da en populær salme. Publikum kjente sin ‘historie’ og klappet på de riktige steder. Ja, litt publikum-vokal ble det også. — Så fikk vi  Petit Fleur  triste toner fra Paris. Cato la sjela si i den.  —  Deretter nok en litt vanskelig historie- gjenfortelling:  Indiana  eller  Back Home Again in Indiana  ble utgitt i 1917 på kanskje den første jazz-platen. Sangen sies å være sterkt plagiert fra delstaten Indianas egen sang  On the Banks of the Wabash .  Jazz er så mangt!  Delstaten Indiana er nr. 19 i rekken av delstatene og kan oversettes med Indianernes land. Navnet går minst tilbake til 1760-tallet, altså før løsrivelsen fra England, men ble først anvendt av Kongressen ved opprettelsen av Indianaterritoriet i 1800… men til slutt ble jo også den delen av prærien pløyd opp. —  Georgia (on my Mind) er historisk og melodisk litt enklere. Den er kort og godt Georgias delstat sang, og Vika behandlet den slik.  —  My Melancholy Baby fulgte så. Med en forklaring fra Svein: Under første verdenskrig lå Ernie Burnett i koma etter krigsskader, da han første gang hørte sangen spilt. Han våknet da fra sitt koma, satte seg opp og erklærte melodien som sin. – Tro det om du vil, men den er spilt ofte fortsatt og Vika la bredskulderen til.  — Don’t  Get Around Much Any More  fulgte så, og septetten gjorde alt for å bevise at tittelen ikke gjaldt dem! — Så kom den sedvanlige avslutningen med samme melodi som Vika alltid starter med; When You’re smiling. Oppfordring til allsang ble fulgt opp av publikum og Seniordansen vrikket også litt på seg!!

Vika Band

I tillegg til en kosestund med et Vika Band muligens i enda bedre form enn forrige gang, og at  Unni har lagt opp mye kos for resten av 2014, og noe i 2015 allerede, så var det vel ikke rart at publikum gikk ut i en sur ‘vårkveld’ i februar, med smil om munnen.

Nittedal, 28.02.2014
For Nitedal Jazzclub
Ragnar Strand

Vika Band Vika Band Vika Band
Vika Band Vika Band