av 
Bandet feirer 40 års jubileum i år, og er trolig det norske bandet som har høstet størst anerkjennelse ute i den store verden. I det norske jazzmiljøet har bandet vært en ledende bauta i alle år, med topp musikere og en fremførelse av rotekte New Orleans jazz som svært få andre kan vise maken til. Bare det at de stiller med tuba i stedet for bassgitar eller kontrabass gjør lydbildet mer i tråd med den gamle stilen.
Undertegnede har hatt gleden av å høre bandet mange ganger, sist da de gjestet Nittedal i oktober 2009. Den gang satte de publikumsrekord med 120 gjester i NIL huset. De var temmelig nær denne kvelden også, med 110. Det er så avgjort velfortjent at de fyller NIL huset. Det er alltid en fryd å høre Suløen. Likevel må jeg innrømme at jeg ruslet hjem igjen med en følelse av at bandet låt enda bedre tidligere. Ikke misforstå; det er all grunn til å la seg imponere over det de leverte, men likevel altså en bitte liten følelse av at det lille ekstra manglet .
Siden sist bandet var i Nittedal har det skjedd en del utskifting av forskjellige årsaker. Det førte til at bandet stilte med fire nye og unge musikere i stedet for de gamle og erfarne. Besetningen var derfor som følger: David Gald, tuba; Einar Aarø, banjo; Ivar Andresen, piano; Lars Frank, klarinett og tenorsax; Sturla Hauge Nilsen, trompet; Andreas Rotevatn, trombone og Kristoffer Tokle, trommer. I tillegg har de med fenomenale Tricia Boutte Langlo på vokal. Født i New Orleans, gift og bosatt på vestlandet og et fyrverkeri på senen. Så fort hun begynner å synge er det som om man befinner seg på en jazzklubb i New Orleans.
Lars ble presentert som vikar, men visstnok med fast plass i bandet fra starten av 2014. Ivar har vikariert på piano i en årrekke. David og Einar tilhører den ”gamle” besetningen. De nye, og vesentlig yngre musikerne, leverer både samspill og solopartier i ypperste klasse. Det som kanskje kan mangle, og som jeg savnet, var mer variasjon i blåse-soloene. Det kan av og til være fint å senke tempoet og de tekniske prestasjonene til fordel for litt lengre toner krydret med pauser i spillet. Der var den gamle gjengen fenomenalt gode! En solo kan være mer hørbar spilt med innlevelse og ro i stedet for flest mulig toner på kortest mulig tid. Ikke ta dette som kritikk, det er mer ment som et innspill for å krydre publikums opplevelse enda mer i fremtiden.
Bandet startet med Bogalusa Strut, med fin trommeintro at Kristoffer. Han har tydeligvis studert de typiske New Orleans trommemarsjene, som er betydelig mer kompliserte enn hva de norske korpsene byr på 17. mai. Veldig bra, Kristoffer! Etter en fin versjon av Sweet Louisianna kom Tircia på scenen. Sist hun gjestet oss gikk hun på krykker etter benbrudd. Denne kvelden stilte hun med solid blåveis og kanskje hjernerystelse etter et ublidt møte med en peishylle! Utrolig hva den dama tåler, og takler! Vi fikk en nydelig og langsom utgave av Do your duty. Fenomenalt bra sunget, og spilt. Senere fikk vi høre Struttin with som Barbeque. Her fikk vi veldig fin trompetintro. Deretter minst like fine solopartier på trombone, tenorsax, piano og trommer. Publikum ble med i taktfast klapping og det swingte vanvittig bra. Så roet de veldig ned i nydelige I surrender, dear. Fin intro med Ivar og Sturla, deretter minst like fine soli på tenorsax og tuba. Siste før pause var en låt som kanskje er mest kjent fra country; I washed my hands in muddy wather. Gøyal versjon med Tricia i hovedrollen.
Andre sett startet med Smiles, som virkelig swingte med supre soli av Ivar og Lars. Så fulgte smektende Street of dreams med intro av piano og trompet. Kjempebra. Senere i settet fikk vi høre Tricia og Ivar alene i The man I love. Vakkert sunget og minst like vakkert spilt. Ivar er en mester i å variere soloene sine fra det teknisk kompliserte til det melodiske og spennende. Bra. Så fikk vi kveldens eneste allsang; Check that thing. Eller med uttale som i New Orleans: theng. Tricia var leadvokal, publikum svarte. Jeg mener å huske at låten var gjennomgangslåt i tv serien Treme, en av bydelene i New Orleans som ble hardt rammet av orkanen Katarina. Gøyal låt og fint arrangement. Dessuten veldig tøff tenorsolo av Lars. Siste låt skulle være There will be some changes made, i fint swingtempo. Publikum ville ha mer og etter solid, stående applaus fikk vi høre langsomme og nydelige Embracebale You.
Jo da, kveldens konsert ble så absolutt minneverdig og bandet er i høyeste grad velkomne tilbake senere.
Nå står desember og julen foran oss. Klubbens styre ønsker alle nittedøler en strålende jul og en fredelig nyttårsfeiring.
