av Fin hyllest til trombonen og Jack Teagarden
Jack Teagarden, 1905 – 1964, og Glenn Miller er trolig de mest kjente trombonistene fra den eldre jazzalderen. Teagarden gjorde veldig mye for å utvikle instrumentet som soloinstrument. I tillegg er han kjent som komponist, orkesterleder og vokalist. Han har med andre ord en høy stjerne på jazzens stjernehimmel. Han og Glenn Miller var visstnok også omgangsvenner.
De som hyllet Teagarden denne kvelden var først og fremst Kristoffer Kompen på trombone. Han er en særdeles dyktig trombonist. Dessuten knapt nok ferdig med barneskolen i og med at han er født i 1985! Det er nesten utrolig at han har falt for så gammel musikk. Vi som er glad i denne stilarten skal prise oss lykkelige for at Kristoffer og en del andre unge musikere bidrar til å bringe musikkarven videre.
I tillegg til Kristoffer stilte Børre Frydenlund på vokal og gitar. Som vanlig byr han på veldig bra spill og sang, samt underfundige og morsomme kommentarer. David Skinner spiller piano og han er en usedvanlig idérik og dyktig musiker. Tore Sandbakken spiller trommer og Audun Ellingsen trakterer kontrabassen. Alle bidro med fint samspill og drivende solistinnslag.
Tidlig i første sett sang Børre en ballade fra 1933, 100 years from now. Børre fortalte at tittelen henspeiler til at om 100 år er alt glemt. Så føyde han stillferdig til at for hans del går det mye fortere! Deretter kom Lover i høyt swingtempo. Dette var en låt med veldig mange toneartskifter. Her fikk vi en imponerende bra trombonesolo og en minst like imponerende pianosolo. Senere sang Børre Nobody knows the trouble I’ve seen, fremført i langsomt og lidende tempo. Veldig vakkert. En av de mer kjente låtene fra Teagardens repertoar er Old Rockin` chair. Børre bød som vanlig på fin vokal. Dessuten fikk vi en veldig bra solo fra Audun, med strykebue. Altså en buebass-solo. Gøyalt!
I andre sett fikk vi høre Say it simlpe. Man kan nesten lure på om tekstforfatteren er kvinne. Den handler i alle fall om at han ønsker enkle og forståelige meldinger fra henne! Fin vokal og fin gitarsolo, Børre. Så annonserte Kristoffer kveldens tristeste melodi; Missery and the blues. Teksten er stå trist at den gjør Chopins sørgemarsj til en festpolonaise! Uansett veldig bra spill. Everybody loves my baby bød på supre soloer på piano og trommer. Til slutt annonserte de en av jazzens mest kjente låter; Basin Street Blues. Gaten ligger for øvrig i New Orleans. Kjempefin låt og bra spill. Publikum ville ikke gå så vi fikk vakre Stars fell on Alabama som ekstranummer.
Jo, vi kan være glade for å ha blitt mer kjent med Teagardens musikk og instrument.
Neste konsert er 30. oktober. Da er Caledonia Jazzband tilbake. Vi kan glede oss!
 |
|
 |
 |
 |
 |
For styret; Svein Fagersand, tekst og foto.
