av Konsert med stigning i programmet
Lars Birkelund har gjestet klubben 2 ganger tidligere, som trommis i Oslo Radioorkester. Denne gangen kom han med sitt eget venneband. I tillegg til å traktere trommene viste han seg som en habil sanger. Vennegjengen bestod av Pierluca Taranta ( fra Italia ) på gitar, Per Willy Aaserud på trompet, Marit Skikkelstad på trombone og vokal, Erik Bentsen på altsax og Morten Krogh Hagen på bass.
Marit og Lars sang flere fine duetter. Morten og Pierluca bød på veldig solid strengespill som ga bandet stødig grunnrytme. Det er ikke mange syngende trommeslagere. Grunnen er at det er veldig vanskelig å spille stødige rytmer med armer og bein samtidig som sangen skal bevege seg fritt rytmisk. Ellers blir det maskinmessig og totalt uten swing! Lars klarer dette veldig bra. Både Pierluca og de tre blåserne bød på fengende og inspirerte solopartier. Dette ble for øvrig en konsert der det vokale var mest fremtredende. Helt sikkert til stor glede for mange i salen.
Første sett ble etter undertegnedes mening litt stillestående. Veldig mange rolige låter i ballade- eller bossanova- tempo. Absolutt bra fremført, men bland gjerne inn noen låter med mer tempo og intensitet. De kom så absolutt i 2. sett. Og takk for det!
Første sett startet med Dream. Deretter fulgte Ray Charles´ Halleluja I love her so. Vi fikk også høre I´ve got you under my skin i bossarytmer. Kjent ikke minst med Frank Sinatra. Her fikk vi en veldig fin avslutning på gitar. Bra. Så ble det litt mer liv og tempo i French fried potatos med Marit på vokal og trombone. Veldig bra sang og solo, Marit! Litt senere sang Marit og Lars Golden earrings, kjent med Peggy Lee. I Billy Hollidays This foolish things fikk vi en fin bassolo. Black coffee ble fremført med Marit på vokal og spennende soloer fra gitar og sax. Tøft!
 |
 |
Etter pause ble det, som før nevnt, mer fart og spenning. Det ga seg merkbart utslag i kraftigere applaus og tilløp til heiarop fra publikum. Vi fikk en veldig fin versjon av Lazy River der alle tre blåserne bidro med fint samspill. Senere spilte de en swingende utgave av Georgie Fames Point of no Return. Det ble også tid til Walking my baby back home, kjent med Nat King Cole. Gøyalt arrangement. Etter det fulgte en vuggesang som nok ikke er særlig tess som vuggesang; Lullaby of Birdland. Kjent melodi med herlig driv, blant annet sunget av Manhattan Transfer. Vi fikk også høre Marit og Lars med fin duett i Bye bye blackbird. Siste låt skulle være the way you look to night, men kraftig applaus ga oss et ekstranr. Og for et ekstranr. det ble: Come on, som nok er mer kjent fra blues- og soul-band, i et herlig driv med funky rytmer. Det ble en fenomenal avslutning på februarkvelden.
Neste konsert er 20. mars med Jazzombies.
 |
 |
For styret: Svein Fagersand, tekst og foto.
