30. november 2020
Poul Goldmann

Konsert med Vika Band 28. mars 2012

Inntrykk fra en Jazz-kveld

Poul GoldmannNitedalens Jazzklubb har nå i en årrekke kunnet glede sitt publikum med god gammel gla’jazz, med utspring hovedsaklig i New Orleans. Noen låter med latinamerikansk bakgrunn, eller til og med europeisk opphav, tillates også av den nærmest faste ’50år+ gjengen’ som samles på NIL-huset siste onsdag i måneden. Men la dere ikke skremme, dere av yngre årgang, det er ingenting som er tregt på en slik jazzkveld! Møt opp og meld deg gjerne inn i klubben også. Det gir deg lavere billettpris og klubben mulighet for å engasjere de litt dyrere bandene!

 

Nå den 28. mars 2012, var det septetten (det betyr visst 7 medlemmer, på norsk) Vika Band som stilte til dyst. De holdt seg til ’reglene’ i år, som forrige gang 25. august 2010. Det ble hele 30 låter, fordelt på tre sett!  Vika har forresten publikumsrekorden i jazzklubben den 27. februar 2008 med 97 betalende tilhørere; eller over hundre totalt. Denne gangen var det ca. 80 betalende; som altså trakk inn, på tross av vårsol ute.

Svein FagersandÅpningsmelodien var Vikas faste ”When You’re smiling”, men i år med tvungen allsang fra utdelt sanghefte (ja, bare tekst til 2 sanger da…). Særlig bandet utmerket seg på vokal i åpningen, men instrumentene dekkes vanligvis slik:  Askjell Hjellvik (bass), Poul Goldman [den smilende danske] (banjo og gitar), Tom Bøttger (trompet), Magne Braaten (trombone og vokal), Tor Haugom (piano), Cato Tindberg (klarinett og sopransax) og sist men ikke minst bygdas egen Svein Fagersand (trommer, vokal, pratmaker) og ellers også sekretær i Nitedalens Jazzklubb….  (derfor noen notater om evenementet fra undertegnede, denne gangen).

Neste melodi ble  I Want a Girl, noe Fagersand forsikret ikke var vågalt ment. En fri og litt leken fremførelse, særlig  treblås-Tindberg hadde noen nydelige partier.  – Så fulgte vel nærmest et hvileskjær med At the Jazz Band Ball, før vi storkoste oss med All of Me. ’Pratern’ Fagersand refererte en konsert i Oslo hvor en sangerinne på 150kilo+ hadde lagt ny mening til låtas tekst:  ”All of me, why not take all of me? ”  Men Vika serverte allikevel en lett og luftig variant som publikum klappet villig til, før vi fikk Braatens trombone i en deilig tolkning av ”My Melancholy Baby. Blåserne begynte å bli litt varmere i trøya nå og Bøttger fikk drag på trompeten i What a Difference a Day Make og briljerte litt i  I’m Looking Over a Four Leaf Clower. Fagersand dro fram ’kubjella’ i den siste, før alle roet seg ned i Georgia. Passe ’lønnesirup’; søt og seig! – Så en enda langsommere åpning på Just a Closer Walk With Thee (egentlig en amerikansk gospelsang, men  Louis Armstrong,  Mahalia Jackson og Elvis har vel gjort den til allemannseie? ). Så ble det temposkifte og nærmest en annen låt, ja! Kan man si at en tenorsaksofon kan leke seg? Tindberg hadde det moro i hvert fall!!

03

Annet sett startet med Struttin’ With Some Barbeque . Dette hadde ikke noe med grillparty å gjøre, kunne Fagersand opplyse, men bandet fikk ikke helt fram ganglaget [strutting] til visse damer i New Orleans. Musikken? Åh, den var bra!  [ INFO: Lil Hardin skrev melodien for sin mann på den tiden; Louis Armstrong, som spilte den inn som en ren instrumental i 1927. ’Strutting’ = å gå litt utfordrende. ’Barbeque’ var slang for en ’meget pen dame’. Lil har antagelig ment at Louis spaserte med henne ved sin side, men senere tekster skrevet til melodien har vært litt mer frivole ….]  – En liten hyttetur innom  In a Shanty in Old Shanty Town førte oss inn i Burbon Street (Parade), som vel må sies å være essensen av New Orleans. Nesten hele bandet på vokal var skikkelig bra, og igjen viste publikum seg klappende verdig den rosen de tidligere hadde fått av Vika ”for å ikke bare vite NÅR de skulle klappe, men også når de skulle holde kjeft!” Etter en slik (klapp)salve roet vi oss ned med Petite Fleur; en ren klarinettolkning. Nydelig! Fortsettelsen ble Muskrat Ramble  [muskrat = vanrotte   ramble = å gå uten et mål]. Muligens ut fra tolkning av tittelen slo dansken Poul seg løs fra strengene og presenterte en ny type ’vokal’!  …, men sang han??  Moro!!  – Videre over til Indiana, fra 1917. Full tittel er ’Back Home Again in Indiana’, noe som for undertegnede ble gjort i tankene. Etter  mine 10 år i den delstaten, for nå mange år siden, kan jeg fortsatt lett se for meg det skiftende landskapet; fra bølgende maisåkre i nord til nesten litt ulendt terreng i syd. Akkurat slik musikken skifter! Synd kona var på jobb i stedet for på Jazzen. Hun er derfra. – Fagersand ymtet noe om masse tårer fra damene da Braaten ga en fløyelsmyk vokal på I’m Confessing. Men det ble ingen tårer, bare store smiiil hos damene mens de klappet, og klappet, og klappet. – The Girl From Ipanema, en bossa nova fra 1962, fulgte så…..  Teksten handler om Heloisa som hver dag går til stranden nedenfor bydelen Ipanema. En ung pike på 1,73 i høyden, ble jo lagt merke til i Rio. Så også på det universitetet undertegnede senere studerte ved i USA. Joda, dama gjorde inntrykk der og. – Washington and Lee Swing er faktisk basert på noe så langt fra New Orleans som en ’(fotball)kampsang’ fra et universitet i delstaten Virginia, med samme navn…  Som altså ble til en fin swing-låt, hvor det elektroniske pianoet kom til full rett.   – Vika Band har jo selv sin ’kampsang’,  nemlig  Vika Band med Charme. Med band og publikum på vokal ble det en riktig så fin avslutning av andre sett.

05

Siste sett startet med Five Foot Two ,  deretter Who’s Sorry Now,  etterfulgt av  Battle Hymn of the Republick. Den siste hadde skikkelig trøkk! Og det er kanskje ikke så rart siden den først var en kampsang for Nordstatene; kjent som ”John Browns Body ( lies a mouldering in the grave)” før den ble en slags hymne/salme i 1862 med helt ny tekst, men fortsatt den fine melodien. – Det var på Capri det skjedde ble en stemningsflytter! Joda, gutta er allsidige. – Stranger on the Shore  var en skikkelig klarinettsviske (sorry blåser-gutta…)  –  I’m Gonna Sit Righet Down and Write Myself a Letter fikk selvfølgelig en bemerkning fra ’pratern’ Fagersand om ”hvor gammaldags kan du være med snilepost liksom”, men Braatens vokal syntes helt riktig!  – Fra Basin Street Blues sklei vi rett over i Duke Ellingtons  Don’t Get Around Much Anymore. Hvileskjæret fra bluesen før ga kraft til sangen om de gamle gutta som bare sitter hjemme. Tor Haugom kan sleppes løs i pianosolo oftere! – Thomas Balder, bedre kjent som Fats Waller, skrev Ain’t Missbehavin’. Kanskje gutta syntes synd på gamle Fats (han døde særs ung), for de la skikkelig go’skuldern til, før vi takket farvel med Vika Band med en god allsang igjen; om deres sjarme. – Nei, ikke helt farvel; jaggu fikk vi også med oss  Sadie Green ! [Sadie Green was the vamp of  New Orleans    She had more beaus than the Navy has Marines   When she starts to dance, oh gee….. ] men vi danset ikke….  gikk bare trøtte hjem, etter enda en fin kveld på Jazzen.

Publikum

…og igjen, til deg som ikke var der; følg med i Varingen. Der vil det stå når det blir neste anledning til å oppleve god jazz i Nittedal! Hilsen  Ragnar Strand

’gamle-sekretærn’ i Nitedalens Jazzklub