av CALEDONIA JAZZBAND VANT VÅRE HJERTER ATTER EN GANG
Sist bandet gjestet klubben, i april 2008, skrev undertegnede at bandets trollmenn trollbandt oss. Det gjør de i høyeste grad fortsatt, men det må en liten omskrivning til: Nå består bandet av 1 trollkvinne og 5 trollmenn! Christian Frank, nittedøl og bassist er erstattet av en adskillig mer feminin (!) bassist; Ellen Brekken. Nittedal var likevel representert i bandet denne kvelden også: Lars Frank var kalt inn som reserve på klarinett og tenorsax fordi Carl Petter Opsahl måtte melde forfall.
I de fleste bandene i denne stilarten dreier det seg vanligvis om tre – fire solister og et tilsvarende antall personer i kompet – eller rytmegruppa. Blåserne tar soloene, resten stiller litt i bakgrunnen. Slik er det ikke i Caledonia: Her er de dyktige solister alle sammen. Ellen hadde noen nydelige og imponerende soloer på kontrabassen. Håkon Gjesvik byr på den ene spennende pianosoloen etter den andre. Eyvind Ellingsen bidrar med fine gitarsoloer og nydelig sang, til og med på fransk ! Og bak trommene sitter Bjørn Olufsen og koser seg med alle mulig rytmiske påfunn. Eystein Husby var bandets ” talsmann ” og introduserte låtene krydret med lun humor. Når han ikke var opptatt med gnistrende trombonespill, bidro han med diverse rytmeinstrumenter. Lars er en treblåser av svært stort format, på tross av sin unge alder.
Tidlig i første sett kom første sang på fransk, og den handlet om livet på bordell i gamle dager; Creole Blues. Litt senere fikk vi høre Freedom Calypso, i nettopp calypsorytmer. Den skrev Carl Petter tilegnet Nelson Mandela mens han fortsatt satt i fengsel. Veldig fengende låt og rytmer. Deretter ble det nesten hallelujastemning i salen: Down by the Riverside ble fremført som drivende gospel med Eyvind på vokal og publikum som kor. Det swingte enormt! Så roet de veldig ned med den vakre balladen P.S. I love you. Her fikk vi en stemningsfull duett mellom tenorsax og gitar.
I andre sett ble det mer fransk sang og denne gangen handlet det om en kroppsdel. Og hvilken kroppsdel? Neglen, selvfølgelig! Låten gikk i creolske rytmer og var veldig fin. Deretter spilte de I ’m walking, mest kjent med Fats Domino. Her bidro Lars med en fenomenal solo på klarinett. Han fikk stor applaus både fra salen og fra de andre i bandet. Bra! Vi fikk også høre Gipsy love song i et utrolig swingende driv. Dessuten sang Eystein Wy don’t you go down to New Orleans i et herlig swingmarsj-tempo.
I siste sett spilte de blant annet It’s only a paper moon. Her bidro alle med fenomenale soloer, mens Bjørn markerte rytmen på alt som var innen rekkevidde, blant annet vannglasset! Så ble det mer fransk sang i Les Pas, der Eyvind også plystret solo. Kjempebra. Som siste ( offisielle ) låt fikk vi høre Don’t be mean with your green. Den førte til stående, taktfast applaus og vi fikk en suveren utgave av When the Saints som ekstranr.
Lykkelige ruslet vi ut i høstvarmen, vi som var til stede. Det ble en uforglemmelig kveld.
Neste konsert er 26. oktober. Da kommer Luna Leaps In.
For styret: Svein Fagersand, tekst og foto.
