Norsk Linie 25. februar 2009 – Nitedalens Jazzclub

HYGGELIG BESØK FRA MJØNDALEN OG OMEGN

Norsk Linie ble startet 30. desember 1988 i et lystig juleselskap basert på mølje og noe passende å drikke til…….. Fire av de som startet bandet er fortsatt med. Bandet byr på flott gammeljazz fra tidlig på 1900 med hovedvekt på New Orleans stilen.

For å krydre publikums opplevelse stiller de i tidsriktige dresser, hatter og sko. Dressene ble visstnok samlet inn via NRKs radioprogram » Det fikser P 1 » for noen år siden. De byr på veldig bra samspill og soloprestasjoner, og takker høflig for applaus med å løfte galant på hattene. Medlemmene er:

Glenn Rhoden, klarinett, tenorsax og vokal
Sverre Weberg Teigen, trombone og vokal
Bjørn Krogh Johansen, trompet og småprat mellom låtene
Ståle Vidar Slettvold, banjo
Øyvind Hammerstad, tuba
Jerry Grossmann, trommer og vaskebrett.

Første låt var Bourbon Street Parade, og som på tradisjonelt vis fra gamle New Orleans startet de med innmarsj fra yttergangen, mellom stolrekkene og frem til scenen. Artig entre som publikum satte stor pris på. Litt senere fikk vi høre When You worry med Glenn på vokal, og han sang i ropert!!!! På den måten kopierer de klangen i de gamle 78-platene. Gøyalt og originalt! Vi fikk også en tøff versjon av Bei Mir bist Du Schøn, a la Andrew Sisters, men uten vokal. Senere i første sett sang Sverre All of Me, via vanlig mikrofon. Bra fremført. Vi fikk også innslag av musikk fra nyere tid i form av apekongens sang fra Jungelboken; I wanna be like You. Morsomt innslag. De avsluttet første sett med Lillebjørn Nilsens fenomenale Tanta til Beate. Bra!

2. sett startet med Dime. Den handler absolutt ikke om sjokoladen med samme navn, men skriver seg fra de trange 30-årene og ønsket om å få skranglet sammen noen kroner ( dimes ) Så fikk vi høre Mr. Sandman ( d.v.s. vår Ole Lukkøye ) med den omtalte ropertvokalen. Fikst. Etterpå kom Lady be good til ære for damene på første rad, med fin banjosolo og duell mellom blåserne. Fin låt og fin versjon. Deretter roet de ned med en » trykkare «, altså et tempo som egner seg kinn mot kinn på dansegulvet. Senere fikk vi høre klassikeren Tin Roof Blues og Undesided.

Siste sett startet med en låt skrevet av Sverre i 2003. Den heter Dixie Serenade og var absolutt hørverdig. Vi ble også servert Woping Blues i et spennende creolerarrangement. Bra! På slutten av settet ble Pål Frank kalt opp på scenen for å bidra med en trombonestemme til. Vår allestedsværende nittedøl har vikariert med Norsk Linie fra tid til annen. Da spilte de bl.a. evigunge St. Louis Blues og Shine. Den siste i høyt tempo og med ropertvokal. Publikum fikk være med som kor på Icecream før de avsluttet med Yes sir, thats my Baby og Bill Baily.